Psykisk helse- og rusfeltet i storbyene er strukket til bristepunktet

Det trengs kompetanse på forebygging, deeskalering, voldsrisikovurdering og bedre opplæring av vikarer.

Forfatterne av innlegget står nederst.

Tromsø kommune mottok nylig en forvaltningsrevisjonsrapport som viser at de ansatte i psykisk helse- og rustjenestene opplever å stå overfor tyngre lidelser, mer utagering og høyere voldsrisiko enn tidligere. Det er stor mangel på egnede boliger, og utskrivningsklare pasienter i spesialisthelsetjenesten blir stående på vent før de kan komme hjem. De ansatte i kommunen etterlyser mer kompetanse på forebygging, deeskalering, voldsrisikovurdering, og bedre opplæring av vikarer.

Bristepunktet

Vi som jobber med prosjektet «Utfordringsbildet innen psykisk helse- og rusarbeid fra et storbyperspektiv» for kommunesektorens organisasjon (KS) – Program for storbyrettet forskning, kan bare nikke bifallende. Dette har vi hørt før – blant ansatte i Bergen, Bærum, Kristiansand, Oslo, Stavanger og Trondheim. Vår forskning, basert på intervjuer, dokumentstudier og statistikk, viser et psykisk helse- og rusfelt i storbyene strukket til bristepunktet. Samhandlingen mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste er krevende mange steder, selv om vi også har sett eksempler på samarbeidsavtaler som fungerer godt i praksis.

Kommunene har ikke hjemmel til å gi tvungen psykisk helsehjelp, slik spesialisthelsetjenesten har. For pasienter underlagt tvang i psykisk helsevern, men med oppfølging hjemme (såkalt TUD), gjelder en lovfestet samhandlingsplikt. Likevel kommer TUD-pasientene høyt opp på listen når kommunene spørres om samarbeidsutfordringer.

Forventninger om at kommunen skal ivareta kontrolltiltak mot pasientens vilje etter utskriving, er urealistiske. Det er heller ikke slik at kommunene ønsker seg et mandat til å utøve tvang – de er avhengige av høy tillit og langvarige relasjoner til innbyggerne de skal hjelpe. Dette er i liten grad forenelig med tvangsutøvelse. Andre pasienter går dessuten under radaren, noe den ferske NRK-dokumentaren «Barbeint i snøen» så grusomt viser.

Bolig er blitt systemets største flaskehals

Alle storbyene peker på det samme: mangel på egnede, tilpassede boliger og riktig bemanning. Utskrivningsklare pasienter blir værende i spesialisthelsetjenesten, kommunale botiltak blir blokkert av langtidsbeboere, og beboere med stort hjelpebehov bosettes i ordinære kommunale leiligheter og uegnede bomiljø. Boligproblemet er en nasjonal utfordring som også gjelder små og mellomstore kommuner.

De siste 20 årene er antall døgnplasser i psykisk helsevern bygget kraftig ned – en villet utvikling. Samtidig har antall pasienter dømt til psykisk helsevern mangedoblet seg de siste årene. Disse tar plass i døgnavdelingene. Terskelen for å få behandling i spesialisthelsetjenesten er blitt høyere, noe blant annet en økende andel avviste henvisninger vitner om. Dette merkes i de kommunale tjenestene. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) tegner et utfordringsbilde der pasienter med psykisk lidelse og forhøyet voldsrisiko først får tilgang til nødvendig helsehjelp via rettssystemet – der domstolene ender med å fylle et tomrom. Dette er eksempel på utilsiktet oppgaveglidning til kommunale tjenester.

Storkommunene har bygget ut sitt tjenestetilbud til personer med rus- og psykiske problemer – i tråd med nasjonale føringer, faglig utvikling og økende behov. Det forventes at kommunene skal ta større behandlingsansvar for milde til moderate psykiske plager. Kommunene rapporterer om stor pågang i tjenestene. De skal dekke alt fra helsefremming og forebygging, lavterskeltilbud, treffsteder, ambulante team og oppfølging i bolig. I praksis har vi fått en nivåforskyvning: Langt flere oppgaver forventes løst i kommunen – ofte uten tilstrekkelig mandat, kompetanse, digitale verktøy eller finansiering.

Og jo mer storbykommunene bygger ut, jo høyere forventninger kan spesialisthelsetjenesten ha til hva kommunen kan løse. Problemet er at kapasiteten i ulike tjenester er sprengt, og de mindre kommunene som spesialisthelsetjenesten også forholder seg til, kan bare drømme om å etablere like differensierte tilbud som de større kommunene. Forhåpentlig kan digitale tilbud og interkommunale samarbeid bøte på noen av disse utfordringene i fremtiden.

Midtsjiktet faller mellom stolene – på tide å sette ut en benk?

En voksende gruppe som kommunene forteller oss at de strever med å gi et tilbud, er voksne med kortvarige alvorlige eller langvarige mildere lidelser: «midtsjiktet» (som en kommuneoverlege kalte dem). De som er for dårlige for lavterskeltilbud, men som avvises i spesialisthelsetjenesten fordi funksjonsfallet ikke anses stort nok. Dette er innbyggere med hjelpebehov som faller mellom stolene, der fastlegen må inn som buffer, mens øvrige kommunale tjenester opplever seg uten mandat, metoder eller ressurser til å tilby et adekvat tilbud.

Det er tre avklaringer som trengs nå:

1. Hvordan skal kommune- og spesialisthelsetjeneste samhandle lokalt om pasienter med økt voldsrisiko? Det er urealistisk å forvente tilstrekkelig samfunnsvern i åpne kommunale boliger uten klart juridisk rammeverk og tett samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste. Her må det læres av regjeringens Prosjekt X, og nye måter å samhandle rundt overgangsboliger på – slik Trondheim nå skal teste ut. Hvilke virkemidler trengs for å få til et differensiert botilbud som faktisk virker i praksis?
2. Hvem har hovedansvar for «midtsjiktet»? Dersom spesialisthelsetjenesten kan fortsette å avvise, må de som skal tilby tjenester lokalt, få nok ressurser til å tilby et adekvat tilbud til de som får beskjed i avslagsbrevet om å «ta kontakt med kommunen».
3. Rettigheter eller kapasitet? I dag styrer spesialisthelsetjenesten etter kapasitet – og har mulighet til å gi avslag på rett til helsehjelp, mens kommunene styrer etter brukernes rettigheter og en forventning om å ta imot alle. Den spagaten er uholdbar over tid – her kan kanskje helsereformutvalget komme med gode løsninger?

Opptrappingsplanen gir håp, men kommunene står fortsatt på bristepunktet

Norske storbykommuner har høy kompetanse, relativt store fagmiljøer og en bred vifte av tilbud på psykisk helse- og rusfeltet. Når det formidles at systemet er på bristepunktet, må vi lytte. Uten endringer må fastlegene være forberedt på å ta en (enda) større del av det psykiske helsearbeid, og kommunene må fortsette å ta ansvar de ikke har ressurser, spesialistkompetanse eller verktøy til å håndtere.

Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023–2033) (OPSY) anerkjenner at kapasiteten må økes i spesialisthelsetjenesten. Det er bevilget nær 400 milliarder kroner bare til døgnplasser og sikkerhetspsykiatri i perioden 2023–2025. Dette vil forhåpentlig lette noe av trykket i kommunene. Men kommunene trenger også at deres (marginalt) økte rammebevilgninger over OPSY faktisk brukes på målgruppen – og ikke til saldering av budsjetter.

Psykisk helse- og rusarbeid må prioriteres lokalt, for å møte økt etterspørsel i alle brukergrupper. Først da kan myndighetene levere på løftet om helhetlige tjenester.

Av Silje L. Kaspersen, forskningsleder i Sintef Digital, Jorid Kalseth, Kirsti Sarheim Anthun, Solveig Osborg Ose, Marian Ådnanes og Kjartan Sarheim Anthun er seniorforskere i Sintef Digital, Ståle Opedal, forskningssjef i Stavanger kommune, Gunn Hinna, seniorrådgiver i Stavanger kommune, Øystein Bratvold, etatsdirektør for psykisk helse og rus i Bergen kommune, Elisabeth Nesset, fagutvikler psykisk helse og rus i Bærum kommune, Kari Fauchald, fagansvarlig rus, Velferdsetaten, Oslo kommune, Martin Lindberg, psykologspesialist og forsker i Trondheim kommune, Viviann Sandberg Larsen, Kommunalsjef for psykisk helse- og rustjenester i Trondheim kommune

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no