Tidlig i mars samlet Donald Trump lederne for de syv største teknologiselskapene i Det hvite hus. Der signerte gigantene – inkludert Microsoft, Google, Meta og OpenAI – den såkalte «Ratepayer Protection Pledge». Avtalen endrer spillereglene i det globale AI-kappløpet.
Status er følgende: Den eksplosive veksten i AI-datasentre skal ikke lenger belaste strømregningen til vanlige amerikanere.
De må ta med egen strøm til festen.
Frem til nå har billig energi vært «fritt vilt» for datasentrene i USA. Det har bidratt til at strømregningene for amerikanske familier har skutt i været med hele 40 % i perioden 2020–2025.
Gjennom den nye avtalen forplikter tech-gigantene seg til å bygge, kjøpe eller finansiere sin egen kraftforsyning.
De må med andre ord bygge ut nettet og kraften de selv forbruker. Kostnaden skal ikke lenger veltes over på samfunnet.
Sam Altman i OpenAI har uttalt at AI-kappløpet ikke lenger handler om hvem som har de smarteste algoritmene eller de beste koderne. Det er blitt en maktkamp om energi. Strøm har nå blitt den ultimate flaskehalsen som begrenser hvor fort AI kan vokse. Sam Altman har også gått så langt som å hevde at et gjennombrudd innen kjernekraft er en forutsetning for at teknologien skal kunne nå sitt fulle potensial. Han har selv allerede sprøytet inn milliardbeløp i kjernekraftindustrien.
Les også
Ubåtbase får ikke strøm: Vil kreve leie for å holde av kraft
Denne avtalen kan fremstå som et paradoks for en president som har gjort det å «vinne AI-kappløpet» til en prioritet for USA. Ved å tvinge gigantene til å finansiere sin egen energi, sikrer han at teknologisk dominans ikke skjer på bekostning av velgernes kjøpekraft, samtidig som han tvinger frem en utbygging av ny, amerikansk energiproduksjon.
Mens USA nå strammer inn for å beskytte innbyggere sine, ser vi mot øst at Kina har operert med en helt annen kraftstrategi i årevis. Der USA har de beste «hjernene» (chipsene), har Kina nå «musklene» (energien).
Kina bygger ut kraftkapasitet i et høyt tempo.
Bare i 2024 la de til opp mot 500 gigawatt ny kraftkapasitet – en utbygging som tilsvarer mer enn en tredjedel av hele det amerikanske strømnettet på ett enkelt år. Samtidig mottar kinesiske datasentre inntil 50 prosent rabatt på strømmen for å sikre nasjonal dominans. I tillegg til lavere strømpriser for industrien har de samtidig kortere saksbehandlingstid og en statlig styring som plasserer datasentre der kraften er billigst.
Kina har forstått den nye geopolitiske realiteten. Og hvis ikke Vesten tar tak, risikerer vi at AI-fremtiden defineres av dem som har mest «overskuddsstrøm» å brenne av, mens vi sitter fast i byråkrati.
Når USA nå krever at big tech skal “betale for seg”, vil disse selskapene naturligvis se etter land med svakere reguleringer.
Her havner Norge i faresonen. Vi er et «smutthull».
Det tar 1–2 år å bygge et datasenter, men 5–10 år å bygge et kraftverk. Vi har nettet og kraften de trenger akkurat nå.
Hvis vi lar dem koble seg rett på vårt fellesnett uten krav om egen kraftutvikling, subsidierer vi i praksis amerikansk AI-utvikling med norske strømregninger og norsk natur. Vi risikerer å bli Silicon Valleys billige, grønne batteri – uten å få noe annet igjen enn noen få vaktmesterjobber.
Les også
Professor om salg av datasentertomt: – Amatørmessig
Vi har vært her før. På 1970-tallet sto internasjonale oljegiganter på døren og ville hente opp våre ressurser. Da var vi tøffe. Vi skapte “De ti oljebud” og stilte knallharde krav:
- Ressursene skulle tilhøre fellesskapet.
- Selskapene måtte bidra til norsk industriutvikling og kompetanseoverføring.
- Vi bygde opp nasjonale mestere som Statoil.
Vi står nå ved et veiskille. Skal norsk natur, norsk industri og norske strømkunder betale prisen for at amerikansk kunstig intelligens skal bli billigere og smartere?
Uten tydelige krav risikerer vi å gi bort selve arvesølvet vårt bare for å ende opp som en passiv energikoloni for globale teknologigiganter. Og – har vi egentlig råd til å sponse en amerikansk teknologirevolusjon uten å sikre oss en plass ved bordet i den nye AI-økonomien?
Det er nå vi må velge om denne ressursen skal bli et nytt nasjonalt eventyr, eller nok en tapt mulighet.
Spørsmålet blir: tør vi å prioritere fellesskapet slik vi gjorde på 70-tallet?
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
