I et innlegg i E24 7. februar omtaler Atle Guttormsen og Jonas Nøland min kritikk av Nølands bok «Energikrisen».
Boken er et kampskrift for at det skal bygges kjernekraft i Norge. Det er mye pent å si om kjernekraft, og om boken også, men jeg hadde kritiske kommentarer til de økonomiske resonnementene i boken.
For selv om kjernekraft har mange gode sider, vil Nøland gjerne også at kjernekraft skal gi oss veldig billig strøm.
Først regner han på vanlig måte, og finner at kostnaden ved kjernekraftstrøm er 130 øre pr. kWh gjennom levetiden, med et avkastningskrav på 6 prosent.
Hvis kraftverket klarer å selge strøm til denne prisen eller høyere, lønner det seg. Lavere avkastningskrav fører til at kostnaden, som er en break-even-pris, er lavere og motsatt.
Dette er ikke billig strøm, og Nøland gjør noen triks. Først antar han at kjernekraftverket får en inntekt på 194 øre pr. kWh i 15 år. Det er selvsagt fint å få høye inntekter, men det er noe annet enn lave kostnader. Investeringsanalyser må holde dette adskilt.
Så ser han bort fra avkastningskravet, eller diskonteringen. En tenkt fordel med billig strøm om 100 år teller like tungt som billig strøm i dag. Dermed blir kostnaden 59 øre pr. kWh, gjennom levetiden.
Til sist sier han at strømprisen blir et gjennomsnitt av kostnaden ved kjernekraft og ved vannkraft, som er veldig lav. Dermed får han en strømpris under 30 øre på sikt.
Så billig strøm ville vært fantastisk for oss forbrukere. Problemet er at kostnaden ved å produsere denne kjernekraftstrømmen gjennom levetiden er mye høyere. Potensielle kjernekraftinvestorer vil ikke bygge kjernekraft hvis de bare får 30 øre for strømmen. Dette er en viktig svakhet ved boken.
Uenigheter mellom Nøland, Guttormsen og meg om kostnader betyr likevel ingenting hvis det er private investorer som eventuelt skal betale.
I et innlegg 14. februar skriver Nøland at han vil at markedet skal avgjøre om kjernekraft er lønnsomt. Dette er jeg helt enig i, og jeg håper virkelig norske myndigheter så godt som mulig legger forholdene til rette for det.
Det er imidlertid pussig at Nøland argumenterer så intenst for at kostnadene er lave. Han skriver også at avkastningskravet bør være lavt, 2 prosent eller lavere. Slike argumenter har mening hvis man vil at myndighetene skal investere i dette, men ellers ikke.
Hvis man i stedet vil at private skal investere, er det viktigste at reguleringer ikke skaper større utfordringer enn absolutt nødvendig. Statens oppgave er å gjøre kjernekraft så billig som teknisk mulig. Kanskje kostnadene kan presses ned, og bli mye lavere enn 130 øre?
Innlegget til Guttormsen og Nøland preges også av andre misforståelser.
De skriver at strømmen er dyr i Norge i dag fordi det ikke tilbys nok billig kraft. Slik kan man se det, men den viktigste endringen fra tiden med billig strøm er kablene til England og Tyskland.
I boken skriver Nøland at Norge er «avhengig» av disse kablene. Men den høye strømprisen skyldes altså særlig disse, som stort sett brukes til eksport.
De mener at behovet for strøm er uavhengig av strømprisen, og i stedet fastsettes av politiske myndigheter. Slik kan man se det, men dette er i tilfelle planøkonomi, hvor priser ikke noen rolle. Politiske definerte behov kan selvsagt begrunne mye, også at staten skal bygge kjernekraft.
Til slutt antyder de at jeg ikke forstår forskjellen mellom vindkraft og kjernekraft. Det er selvsagt helt feil, og jeg har aldri argumentert for vindkraft. Hvis jeg ble tvunget til å velge mellom disse, ville jeg valgt kjernekraft.
Grunnproblemet er imidlertid klimamålene, som er fastsatt uten kostnadsanalyser. Årsaken til manglende analyser antar jeg at det ikke finnes billige måter å nå målene på. Ikke engang kjernekraft.
Red.anm. Øystein Sjølie har fått jobb som rådgiver i Fremskrittspartiet, men har ikke formelt startet.
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
