Mange av oss ropte navnet Reza Pahlavi, ikke av ideologisk lojalitet, men fordi han oppleves som en samlende overgangsfigur.
Jeg skriver som iransk borger bosatt i Norge. Jeg er politisk uavhengig og hverken monarkist eller medlem av noen organisasjon – kun dypt bekymret for Irans fremtid.
Jeg var personlig til stede under demonstrasjonen i München 14. februar. Samtidig fant det sted massive markeringer i blant annet Toronto og Los Angeles, samt i en rekke andre byer verden over. I München alene deltok anslagsvis mellom 250.000 og 300.000 mennesker, fredelig og samlet, i kulde, regn og snø.
Å fremstille denne omfattende, samtidige og fysiske mobiliseringen som et resultat av «falske kontoer», KI-generert innhold eller digital iscenesettelse samsvarer ikke med virkeligheten vi som øyenvitner opplevde. Ingen digitale operasjoner kan forklare hundretusener av mennesker i gatene – filmet, dokumentert og dekket av journalister fra internasjonale medier.
Når Aftenposten publiserer påstander som i Kamal Khoshnoods debattinnlegg, avviser den i praksis disse demonstrasjonene. Dette reiser spørsmål om kildekritikk og faktasjekk. Særlig gjelder dette når aktører med tydelig ideologisk tilknytning som i dag har svært begrenset oppslutning blant iranere, fremmer påstandene, og når de står i åpen konflikt med det som faktisk skjer på bakken.
Dette reiser spørsmål om kildekritikk og faktasjekk
Mange av oss ropte navnet Reza Pahlavi, ikke av ideologisk lojalitet, men fordi han oppleves som en samlende overgangsfigur. Han har tydelig forpliktet seg til folkeavstemning, frie valg og et sekulært, demokratisk Iran.
Når virkelige folkebevegelser reduseres til digitale narrativer, risikerer man å usynliggjøre det iranske folkets faktiske stemme.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
