Politikere svikter. Ikke barn.
Min datter går på barneskolen i Oslo. På fem år har hun hatt åtte kontaktlærere. Det er ikke stabilitet. Det er systemsvikt. Det er å begynne på nytt, igjen og igjen.
Dette er ikke en enkelthistorie. Mange foreldre og lærere vil kjenne seg igjen – særlig i skoler der behovene er størst.
Vi snakker ofte om ulikhet i skolen som noe som oppstår senere: i karakterer, gjennomføring og muligheter videre i livet. Men forskjellene starter lenge før det. De starter i hvem som møter barna i klasserommet, og hvor lenge de blir der.
Et paradoks
På mange skoler i Oslo har en stor andel elever vedtak om særskilt norskopplæring. Det innebærer ekstra ressurser og en erkjennelse av at behovene er større. Likevel er det ofte i disse skolene gjennomtrekken i lærerstaben er høyest.
Det er et paradoks.
Elever har etter opplæringsloven rett til et trygt og godt skolemiljø og tilpasset opplæring. For elever med vedtak om særskilt norskopplæring er denne retten ytterligere tydeliggjort. Men disse rettighetene forutsetter stabilitet. Når lærere byttes ut gang på gang, svekkes kontinuiteten som skal til for å skape trygghet, tilpasning og faglig progresjon. Da blir rettighetene sterkere på papiret enn i praksis.
En del av forklaringen ligger i hvordan skolen organiseres. Bruken av midlertidige stillinger gjør at lærere kommer inn, gjør en viktig jobb over tid – men ikke blir værende. Noen er der i flere år, tett på elevene, før de forsvinner akkurat idet de kunne blitt en stabil del av skolen.
Hvis dette er tilfeldigheter, skjer de i så fall påfallende ofte.
Konsekvensene merkes i klasserommene. Relasjoner bygges opp og brytes. Elever må forholde seg til nye voksne, nye forventninger og nye måter å lære på – igjen og igjen.
For elever som allerede trenger ekstra oppfølging, blir dette særlig alvorlig. Kontinuitet er ikke et tillegg til opplæringen. Det er en forutsetning for at tiltakene skal fungere.
Stabilitet er en forutsetning
Jeg er selv annengenerasjons innvandrer. Jeg vet hva skolen kan bety når den fungerer. Nettopp derfor er det urovekkende å se hvordan rammene for mange barn i dag er mindre stabile enn det jeg selv opplevde.
Når det sies at det ikke finnes indikasjoner på at elever ikke får det de har krav på, må vi spørre hva som regnes som en indikasjon. For erfaringene finnes – hos foreldre, lærere og elever.
Dette er ikke enkelthendelser. Det er et mønster.
Hvis vi mener alvor med integrering og like muligheter, kan vi ikke akseptere at barn som trenger mest stabilitet, får minst av det.
Stabilitet er ikke et tillegg. Det er en forutsetning.
Barn svikter ikke, det gjør politikere og systemet slik det er lagt opp til i dag.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
