Helsereformutvalget bør komme opp med ganske andre løsninger enn de som ikke har virket i 20 år.
Riksrevisjonen la 5. mai frem sin undersøkelse av helsetjenestens samhandling om eldre. Utgangspunktet er dette: For å sikre gode og bærekraftige helse- og omsorgstjenester fremover er vi avhengige av bedre samhandling og av at flere tjenester blir gitt på et lavest mulig tjenestenivå. Det er ingen uenighet om dette.
Riksrevisjonens konklusjon er at spesialisthelsetjenesten i dag i mange tilfeller behandler pasienter som heller skulle ha fått hjelp i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Det er store forskjeller i bruken av sykehus mellom kommunene i samme opptaksområde.
Sykehusene vil fremover bli overbelastet dersom ikke helsetjenestene i større grad enn i dag utføres på lavest mulige omsorgsnivå. Svak samhandling gjør at mange pasienter ikke får sammenhengende tjenester. Ledelsen i helsetjenestene er for lite oppmerksom på kjente svakheter i samhandlingen.
Dette kan ikke være løsningen
Dette er ingen ny situasjon. Samhandling har vært pekt på som en hovedutfordring i helsetjenesten i nærmere 20 år. Problemstillingen ble grundig drøftet i Stortingsmelding nr. 47 (2008–2009) «Samhandlingsreformen. Rett behandling på rett sted til rett tid».
Samhandlingsreformen var en stort anlagt reform med flere nye virkemidler. Den er grundig evaluert, også av Riksrevisjonen. Resultatene var magre.
Mangelfull samhandling er fortsatt en utfordring som rammer mange pasienter og truer bærekraften i helsetjenesten
I tidligere helseminister Bent Høies «Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023» var et hovedgrep for å bedre samhandlingen å opprette 19 helsefellesskap bestående av helseforetak og kommunene i opptaksområdet. Disse er etablert som ganske omfattende og ressurskrevende ordninger. De er aldri evaluert, men har åpenbart ikke hatt tilstrekkelig effekt.
Mangelfull samhandling er fortsatt en utfordring som rammer mange pasienter og truer bærekraften i helsetjenesten.
Dessverre er Riksrevisjonens løsning stort sett å tilrå mer av den samme medisinen som har vært brukt tidligere, til tross for at ønsket effekt ikke er oppnådd. Dette kan ikke være løsningen.
Organiseringen er en direkte hindring
Så hva bør vi gjøre? Vi må spørre hvor god samhandling det egentlig er realistisk å forvente i en tjeneste som er organisert i to deler med så grunnleggende ulik finansiering og styring.
Spesialisthelsetjenesten består av store, kompetansesterke organisasjoner med egen finansiering fra staten der det er direkte styringslinjer til helseministeren.
Kommunehelsetjenesten drives av 357 kommuner av svært ulik størrelse, med varierende kompetanse, finansiert gjennom kommunale rammebevilgninger som skal dekke mange ulike formål og uten noen direkte styringslinje til helseministeren.
Organiseringen av helsetjenesten utgjør en direkte hindring for samlet god ledelse, ressursutnyttelse og fellesløsninger, inkludert samhandling.
Hvis man ikke er villig til å endre denne organiseringen slik at finansieringen, ansvaret for og ledelsen av tjenestene samles på ett sted, kan man ikke forvente vesentlig bedring i samhandlingen.
Helseministerens helsereformutvalg skal levere sin innstilling 1. november. Utvalget bør komme opp med ganske andre løsninger enn de som ikke har virket i 20 år.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
