Hvis Putin får andre med på at verden er multipolar, rykker Russland automatisk opp som én av disse polene. Russland er dermed på kortlisten over verdens stormakter.
Russland hevder at verden er multipolar. Det vil si en verden med tre eller flere dominerende stormakter. Det er den ikke.
USA bruker nesten like mye på forsvaret som resten av verden gjør til sammen. Kina har vokst og blitt stort selv om det er langt opp til USA. Dette er uansett et tosporet løp mellom Washington og Beijing.
Russland er ikke i nærheten. Målt på militær slagkraft og bruttonasjonalprodukt (BNP) faller landet langt bak det som kreves for å utgjøre en pol. Russland er en regional makt med masse atomvåpen, bensin og en plass i Sikkerhetsrådet.
Russlands president Vladimir Putin insisterer likevel på at verden er multipolar. Hvorfor?
Prestisjeprosjekter
Sovjetunionens kollaps etterlot landet med et supermaktskompleks og en beskjeden posisjon i det internasjonale hierarkiet. Dette gapet har drevet russisk utenrikspolitikk i 30 år.
Russland roper derfor høyt. Stater som er usikre på seg selv, gjør nettopp det. Problemet for Putin er bare at dette sjelden fungerer. En stat som åpent sier at den fortjener mer anerkjennelse enn den får, fremstår som svak. Å søke prestisje er ingen dyd. Stater som søker status, kan ikke si det høyt.
Hver gang en vestlig leder erklærer verden multipolar og Russland som en pol i den, gir de Kreml et anerkjennelsesstempel
I en nylig utgitt forskningsartikkel viser jeg at begrepet «multipolaritet» løser dette problemet for Putin. Når Putin sier at verden er multipolar, minner det om en nøktern observasjon av internasjonal politikk. Han låner realismens språk. Dette er en teori som hevder å se verden som den faktisk er, og hvor begrepet polaritet ofte opptrer.
Hvis Putin derfor får verden med på at verden er multipolar, rykker Russland automatisk opp som én av disse polene. Russland er dermed på kortlisten over verdens stormakter. Sammen med nettopp USA og Kina.
Ny språkdrakt
Multipolaritetsbegrepet har gjennomgått en semantisk transformasjon de siste tiårene. Det som opprinnelig var et analytisk begrep om maktfordeling mellom land, har nå tatt en normativ vending. Unipolaritet forbindes med hegemoni og diktat. Bipolaritet minner folk på den kalde krigens blokkpolitikk. Multipolaritet derimot signaliserer mangfold, rettferdighet og multilateralisme.
Russland har aktivt dyrket denne forskyvningen siden Primakovdoktrinen på 1990-tallet. Utenriksminister Sergej Lavrov beskriver multipolaritet som en orden som gjenspeiler kulturelt og sivilisatorisk mangfold. Putin sier at en multipolar verden vil være «mer demokratisk og mer ærlig».
Kina har fulgt samme linje. Beijing har til tross for enorm økonomisk vekst konsekvent avvist at de ønsker en bipolar verden. Xi Jinping unngår alt som minner kald krig. I stedet presenterer Kina seg som en søyle i en multipolar verden. Resultatet er at den nest sterkeste staten aktivt sprer en fortelling som løfter Russland inn i stormaktsklubben.
Kremls nyttige realister
Russlands multipolaritetsnarrativ henter også legitimitet fra fremtredende vestlige akademikere. John Mearsheimer er et av de tydeligste eksemplene. Han er en av verdens mest kjente forskere på internasjonal politikk. Og han er en realist.
På Valdai Discussion Club i Sotsji, Russlands eget prestisjeforum, erklærte han at verden er multipolar med tre stormakter i førersetet: USA, Kina og Russland.
I Norge fyller Glenn Diesen en lignende rolle. Diesen har i årevis argumentert for at en multipolar orden er den naturlige og rettferdige erstatningen for det amerikanske hegemoniet. Han fremstiller seg også som realist. Som en som ser verden uten naivitet. Men han lander også konsekvent på konklusjoner Kreml kan sitere med tilfredshet.
Vestens bidrag
Det mest overraskende er at flere vestlige aktører har begynt å hjelpe til.
Storbritannias sikkerhetsstrategi fra 2023 konstaterte at overgangen til en multipolar verden hadde skjedd «raskere og mer grundig enn forventet». Tysklands nasjonale sikkerhetsstrategi fra samme år erklærte at «verden i det 21. århundre er multipolar».
EUs tidligere utenrikssjef Josep Borrell snakket om «rotete multipolaritet». Og i en felles erklæring med Xi Jinping forpliktet president Emmanuel Macron Frankrike til å «fremme multipolaritetsprosessen».
USA har også fulgt etter. Kort etter at han tiltrådte som utenriksminister, sa Marco Rubio åpent at unipolariet alltid hadde vært et avvik fra regelen. Verden var nå multipolar med USA, Kina og «til en viss grad Russland» som stormakter.
Hva det koster
Status i internasjonal politikk dannes sosialt. Russland kan ikke alene bestemme sin egen status. Men når nok andre statsledere begynner å snakke om verden som multipolar og om Russland som en pol i den, er mye av jobben gjort.
Ord beskriver virkeligheten. Men de er også med på å forme den. Hver gang en vestlig leder erklærer verden multipolar og Russland som en pol i den, gir de Kreml et anerkjennelsesstempel. Og hver gang en vestlig akademiker bekrefter narrativet med realistisk autoritet, gjør hen jobben enda enklere for Moskva.
Russland er ikke blitt sterkere. Krigen i Ukraina har kostet landet velvilje, penger og folk. Men narrativet om Russland som uunnværlig stormakt har fått bredere rotfeste.
Det er mulig å erkjenne at dagens unipolare system er under press og samtidig nekte å gi Russland en statusgevinst de egentlig ikke fortjener. Men det krever språklig presisjon. Spesielt blant politikere og oss akademikere.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
