USAs president tester grensene for presidentmakten. Men USA er mer enn én president, og de amerikanske institusjonene har motkrefter som vi ofte overser.
«Den same Aanden som raadet paa Eidsvold», skrev en begeistret nordmann i en norsk-amerikansk lokalavis. Han oversatte like gjerne president Abraham Lincolns tale, holdt på slagmarken ved Gettysburg, til landsmål.
Lincoln trakk linjene helt tilbake til frihetsidealet om at alle mennesker er født med like og ukrenkelige rettigheter, slik det var formulert i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Denne erklæringen fyller 250 år den 4. juli. Lincoln forsøkte å gi mening til ofrene etter et av borgerkrigens blodigste slag.
I dag vil mange si at den amerikanske presidenten Donald Trump tråkker på de samme idealene hver dag. Det er ikke en ubegrunnet påstand. Men USA er ikke Trump, og Trump er ikke USA. De politiske institusjonene som Lincoln kjempet for å bevare, har innebygde motkrefter som vi enten ikke forstår eller ikke anerkjenner – og som utgjør en større forskjell enn vi tror.
Presidentmakten har vokst
La oss først erkjenne det åpenbare. Presidentembetet er blitt stadig mektigere, særlig i utenrikspolitikken. Under den tidligere presidenten Barack Obama ble det etablert praksis at presidenten kunne godkjenne dødelige droneangrep i andre land uten å konsultere Kongressen. Presidentordre som omgår både Senatet og Representantenes hus, er blitt regelen, ikke unntaket.
Trump har gått langt forbi det.
Han forsøker å presse folkevalgte som ikke bøyer seg, utfordrer et uavhengig rettsvesen og angriper frie medier. Han har utfordret utfallet av et legitimt valg – og noen frykter med rette den lille, men ikke ubetydelige risikoen for at vi i 2028 ikke får en fredelig maktoverføring.
Som innbyggere i et annet demokratisk land bør og skal vi reagere sterkt. Men vi bør også passe oss for å forveksle støyen med en analyse av hvordan de demokratiske institusjonene faktisk fungerer.
Våre briller
Vi leser amerikansk politikk gjennom norske briller. Det er galt.
I USA er makten fordelt på 50 delstater med hver sin guvernør og delstatsforsamling. Skattenivå, næringspolitikk og velferdsordninger blir i stor grad avgjort der – ikke av presidenten i Washington D.C. På føderalt nivå er maktfordelingen mellom de tre statsmaktene langt mer reell enn i parlamentariske systemer som vårt. Høyesterettsdommer Antonin Scalia kommenterte en gang spøkefullt om europeiske demokratier: Hvis et flertall i parlamentet er uenig med statsministeren, avsetter de ham bare og henter inn en ny. Slik fungerer det ikke i USA.
Hundre senatorer og 435 representanter – valgt på vidt ulike måter med ulike mandater – må bli enige med presidenten om alle budsjett- og lovsaker. Og Høyesterett kan underkjenne det hele, slik vi så i spørsmålet om toll tidligere i år. Grunnlovsfedrene visste at de skapte bråk. Det var hele poenget. Et fritt samfunn skulle være vanskelig å styre eneveldig.
Det er ikke bare på papiret at Kongressen har sterk innflytelse. Det er bare vanskeligere å få øye på når samme parti sitter på begge sider av Pennsylvania Avenue.
Når Kongressen setter grenser
Ta Grønland. Da Trump truet med å overta dansk territorium, reiste representanter fra Kongressen til København for å forsikre Danmark og Grønland om at støtten til deres territorielle integritet sto fast. Flere ledende republikanere tok avstand. Trump rygget.
Ta Ukraina. Da Trump truet med å kutte satellittbasert etterretningsstøtte – den støtten som gjør at ukrainske styrker kan oppdage russiske luftangrep i tide – reagerte Kongressen umiddelbart med rapporteringsplikt innen 48 timer ved ethvert kutt. Ikke et forbud, men en kraftig politisk advarsel: vi ser deg.
Vi leser amerikansk politikk gjennom norske briller. Det er galt.
Og så er det John Thune selv, republikaner fra Sør-Dakota og majoritetsleder i Senatet. Wall Street Journal skildret nylig hvordan Trumps frustrasjon over sin egen senatsleder vokser – fordi Thune gang på gang sier nei. Om filibusteren. Om voteringsreglene. Om enkeltsaker. Om det er hans aner fra Sogn som slår inn, vites ikke. Men han har holdt fast.
Senatet tenker i tiår
Jeg kjenner Thune litt. Som ung diplomat ved ambassaden i Washington D.C dro jeg til Sør-Dakota, kjørte rundt og snakket med bøndene, ble invitert på fasanjakt. Da jeg kom tilbake til D.C, kunne jeg konstatere at det er mye enklere å få et møte når man kjenner senatorens valgkrets. Det Thune fortalte meg om hvordan Senatet faktisk fungerer, har jeg aldri glemt. Senatorer tenker i tiår. Presidenter tenker i fireårsperioder. Det er designet slik.
Trump er ikke eneveldig. Og han er ikke evigvarende. Den 3. november er det midtveisvalg, og historien er nesten enstemmig: det partiet som kontrollerer Det hvite hus taper seter. Et Senat eller Representantenes hus med demokratisk flertall vil sette helt andre rammer for Trumps to siste år. Hans høyeste maktpunkt kan være passert.
Norge må tenke langsiktig
For vår relasjon til USA gjelder det å tenke lengre frem. Som ung politiker vemmet den britiske statsministeren Winston Churchill seg over det amerikanske politiske kaoset – støyen, den tilsynelatende meningsløse dragkampen. Men han levde lenge nok til å forstå hva som lå under. I sitt aller siste kabinettmøte som statsminister lot han protokollføre: aldri skill lag med amerikanerne.
Norge og USA har vært knyttet sammen gjennom geografi, slektskapet i grunnlovene og norskamerikanerne som slo seg ned i Midtvesten og hørte tonene fra Eidsvoll når de hørte Lincoln. De visste at frihetsverdiene ikke tilhørte én president, ett parti eller én epoke.
En borgerkrig klarte ikke å rive ned det amerikanske demokratiet. Det vil heller ikke Trump klare.
« ... at vi her set oss det høge maal at desse fallne ikkje skal ha stupt til faanyttes; so at (…) folkestyret, ved folket og for folket, ikkje ska kverva frå jordi.»
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
