Aldersgrensen på sosiale medier er på vei opp. Det virkelige grepet gjenstår: å bygge tjenester vi selv kontrollerer.
Regjeringen vil forby sosiale medier for barn under 16 år. Lovforslaget skal etter planen til Stortinget før nyttår. Grepet er riktig, men det løser ikke det grunnleggende problemet.
Motstanderne har pekt på personvern, og at barn fratas sosial kontakt og muligheten til å delta i den offentlige samtalen. Selv husker jeg viktigheten av Dagbladets nettsamfunn Blink fra ungdomstiden i Ålesund. Her kunne jeg diskutere musikk, politikk, klatring og surfing med likesinnede fra hele landet.
Tilhengerne viser til de skadelige sidene. Medietilsynets rapport «Fanget i feeden» viser at 51 prosent av 9–10-åringer og 74 prosent av 11–12-åringer bruker sosiale medier, til tross for dagens 13-årsgrense. På aktive dager ser unge opptil 400 korte videoer på tjenester som er designet for endeløs skrolling, og nær én av tre sier at bruken går utover søvnen.
Begge sider har rett. Men forbudsdebatten har handlet om tilgangen til plattformene, ikke om hvem som styrer dem og hvordan de fungerer.
Papirtiger
Underveis er regjeringens forslag om aldersgrense kraftig barbert etter EØS-kritikk. Pålegget mot tek-selskapene er borte, sanksjonene likeså, og kravet om alderskontroll er fjernet. Tilbake står en grense som bare foreldrene kan håndheve, og den gjelder bare «skadelige» sosiale medier. Hva det betyr, skal et tilsyn avgjøre. Regjeringen viser til EUs plattformregelverk DSA, som overfor de store plattformene håndheves fra Brussel, ikke Oslo.
Strengere varianter sliter også. I Australia, som innførte 16-årsgrense i 2024, må brukere skanne ansiktet for å åpne Facebook. Likevel beholder barna kontoene sine. EUs aldersverifiseringsapp ble omgått på under to minutter.
Et forbud som regulerer tilgangen, men ikke designet bak feeden, er trolig den reguleringen tek-gigantene helst vil ha.
Offentligheten er digital
Det grunnleggende problemet er hvem som styrer plattformene. Den digitale offentligheten kan ikke overlates til amerikanske tek-giganter. De eier ikke bare Tiktok, Instagram, Facebook og Snapchat, men også skyen der data lagres, søkemotorer og KI-modeller. Dette er informasjonsinfrastrukturen vi bygger samfunnet på.
For folk flest er dette sosial infrastruktur: gruppechatten med vennegjengen, klassegruppen der foreldre avtaler henting, invitasjonene til bursdag og dugnad, og bildene som holder besteforeldre oppdatert. Å holde kontakt med venner og familie krever i praksis en konto hos Meta eller Snap.
Grunnloven paragraf 100 pålegger staten å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Ytringsfrihetskommisjonen kalte det infrastrukturkravet. I dag settes vilkårene for samtalen av algoritmer som er bygget for å maksimere engasjement og annonseinntekter.
Vi må derfor tenke større enn aldersgrenser: Hvorfor bare stenge barna ute fra dårlige tjenester når vi kan bygge bedre?
Bygg som e-post
Vi har klart det før. VGs Nettby, Dagbladets Blink og Underskog var velfungerende norske nettsamfunn før Facebook tok over i 2007. De tapte ikke på kvalitet, men på nettverkseffekter: Alle måtte være der alle andre var. Utfordringen er ikke teknologien, men å samle en kritisk brukermasse når dagens plattformer er bygget som lukkede siloer.
Forsøkene fortsetter. Norske Hudd tilbyr BankID-verifiserte profiler, kronologisk feed og norsk eierskap, men er også bygget som en lukket silo og må samle brukermassen alene.
Siloene er ikke naturlover. E-post eies av ingen: Du velger leverandør fritt og kan likevel skrive til hvem som helst. Sosiale medier kan bygges på samme måte. Bluesky, med over 40 millioner brukere, er bygget på den åpne AT-protokollen, Mastodon på ActivityPub, og selv Facebook-eier Meta har koblet Threads på sistnevnte. Åpne protokoller er rør som eies i fellesskap; mange kan konkurrere om å bygge hus oppå. Det senker terskelen: Ingen må bygge alt alene.
EU fjerner nå innlåsingen som beskytter gigantene. Digital Markets Act åpner meldingstjenestene deres for interoperabilitet – at ulike tjenester kan snakke sammen – og Data Act gir deg rett til å ta med deg dataene dine, slik du beholder mobilnummeret når du bytter operatør. 12. september skjerpes kravene, og fra 2027 gjelder full dataportabilitet. Da blir det overkommelig for europeiske aktører å konkurrere med teknologigigantene.
Mediebransjen på banen
Se for deg at NRK eller Schibsted lanserer en sosial tjeneste på åpne protokoller. Profilen verifiseres med e-ID, uten at amerikanske selskaper får personopplysningene dine. Gruppechatten ligger på norske servere, og alle kan delta i samtalen uansett hvilken tjeneste de foretrekker.
Det er på samme måte som e-poster kommer frem uavhengig av om mottageren bruker Gmail eller Outlook. Algoritmen i feeden er transparent og kan for eksempel vekte lokaljournalistikk over virale videoer. Fordi dataene er flyttbare, koster det lite å bytte: Identitet, innhold og kontakter blir med.
Da kan aldersgrensen håndheves med e-ID i stedet for ansiktsskanning, og settes lavere, fordi tjenestene er tryggere. Regjeringen bør implementere regelverket raskt gjennom EØS-avtalen og styrke tilsynene som skal håndheve det. I mellomtiden bør mediebransjen begynne å bygge. For aldersgrensen beskytter bare barna mot dagens feeder. En bedre feed må vi lage selv.
Og veien tilbake til Nettby går gjennom Brussel.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
