Vi trenger oppdatert og samlet kunnskap om hvordan samfunnsendringene har påvirket maktforholdenes hvem, hva, hvor i Norge.
Kronikken er skrevet av 13 professorer i rettsvitenskap ved UiO, UiB og UiT. Navnene står nederst.
Verden og Norge har endret seg mye siden den siste makt- og demokratiutredningen ble avsluttet i 2003.
Den 17. juni skal Stortinget votere over om det skal gjennomføres en ny makt- og demokratiutredning. Foreløpig tyder alt på at forslaget blir nedstemt. I kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling til Stortinget 26. mai gikk representantene fra Ap, H, Frp og KrF imot en slik utredning. Det er flere grunner til at disse partiene bør tenke seg om én gang til.
Samtlige politiske partier er enige om at samfunnet har gjennomgått omfattende endringer siden forrige utredning. Flertallet lener seg imidlertid på innsigelser fra forvaltningsminister Karianne Tung (Ap). Hun skriver at det finnes en rekke tilstandsrapporter fra forvaltningen, at forvaltningen har nok med andre arbeidsoppgaver, og at prisen på en utredning, anslått til 70–90 mill. kroner, er for høy.
Dette er ikke gode nok grunner til å avvise forslaget. En makt- og demokratiutredning skal ikke gjennomføres av forvaltningen, men av uavhengige forskningsinstitusjoner, med deltagelse fra organisasjonsliv, skoler, næringsliv og presse. En ny utredning skal ikke bestå av tilstandsrapporter fra forvaltningen. Den må være sektorovergripende og analysere mønstre på tvers.
Store samfunnsendringer
Behovet for en makt- og demokratiutredning er godt synlig på en rekke områder. Vi vet at endringer i det geopolitiske sikkerhetsbildet har endret maktstrukturene i verden. Men vi vet lite om hvordan det påvirker maktforholdene i eget land. Maktutredningen 2003 konkluderte med at internasjonalisering og rettsliggjøring hadde gjort at vårt demokrati sto i fare for å «forvitre». Den mente at juristenes makt var blitt for stor, blant annet som følge av EØS-avtalen og flere menneskerettigheter som begrenser Stortinget og andre folkevalgte organer. Disse utviklingstrekkene er ytterligere forsterket etter forrige utredning og bør forstås og analyseres i lys av vår egen tid.
Teknologigiganter og andre multinasjonale aktører har fått mye makt, svært raskt. Smarttelefoner, sosiale medier og digitale plattformer har endret samfunnet. Utenfor demokratisk og rettsstatlig kontroll styrer selskapene i dag store deler av vår offentlighet og påvirker både barn og voksnes informasjonstilgang og meningsutveksling. Kunstig intelligens preger allerede en rekke arenaer og bidrar forlengst til maktforskyvninger.
Maktbalanse
Den offentlige forvaltningen har vokst de siste tiårene, tross gjentatte politiske målsettinger om det motsatte. Den er også organisert på andre måter enn tidligere. Helseforetak og bedriftstenkning har overtatt oppgaver som tidligere lå til tradisjonelle forvaltningsorganer, og vi har fått autonome forvaltningsorganer som ikke står ansvarlige overfor regjeringen.
Det vil overraske oss om partiene på Stortinget har oversikt over maktens irrganger i en tid som er langt mer kompleks enn for bare noen tiår siden
Samfunnsforhold som innvandring og integrering, klima og energi, sikkerhet og beredskap, skole og utdanning, kriminalitet og overvåking, global og nasjonal helse aktualiserer også andre utfordringer enn for noen tiår siden. Alt dette påvirker både maktbalansen, demokratiske beslutningsprosesser og Stortingets mulighet til å drive kontroll.
Når samfunnet endres, finner makten nye veier. Noe makt er åpenlys, noe skjult. Noe legitim, noe illegitim. Noe er regelbasert, noe økonomistyrt. Noe er politisk, men mye makt er innrettet mot å påvirke politiske prosesser. Noen typer makt undergraver verdier som demokrati og rettsstat, andre bygger det opp.
Helhetlig utredning
Det vil overraske oss om partiene på Stortinget har oversikt over maktens irrganger i en tid som er langt mer kompleks enn for bare noen tiår siden. Enda mer vil det overraske om svarene på de mange spørsmålene allerede skulle ligge i en tilstandsrapport i et forvaltningsorgan. Vi har i alle fall ikke sett noe slikt. Vi trenger en større helhetlig utredning, der flere uavhengige bidragsytere kan balansere hverandres innsikter, slik at også uenighet synliggjøres som noe positivt. Det vil være avgjørende for en maktutrednings datagrunnlag.
Ideelt bør en utredergruppe ha til oppgave å gjennomgå eksisterende rapporter, innhente etablert kunnskap fra akademia, presse og organisasjoner og gis ressurser til å iverksette nye forskningsstudier på grunnlag av de spørsmålene som dukker opp. Hvis det er kostnadene som skremmer våre politikere, er et alternativ til full maktutredning en lettere variant som samler og analyserer eksisterende forskning, slik Magtutredningen 2.0 i Danmark nå gjør.
Mer opplyst debatt
En tverrpolitisk og tverrfaglig maktutredning kan ha mange positive effekter. Begge de tidligere utredningene forløste viktige samfunnsdebatter som har formet vårt demokratiske uenighetsfellesskap. En ny utredning kan danne grunnlag for en langt mer opplyst offentlig debatt enn vi har i dag – og for bedre regelverk, økonomistyring, politikk og teknologiutvikling.
En politisk vilje til å sette i gang et slikt arbeid kan i seg selv bidra til å forhindre at tilliten til våre samfunnsinstitusjoner synker ytterligere i allerede desillusjonerte deler av befolkningen. Manglende politisk vilje til å investere i kunnskap og åpenhet om makt- og demokratistrukturer kan ha motsatt effekt.
Vi lever i en urolig tid. Epstein-avsløringene har vist behovet for å gjennomgå antatt solide forvaltningsinstitusjoner. De synliggjør også at befolkningen forventer åpnere kunnskap om hva «staten driver med». Epstein-granskningen vil bare skrape i overflaten på noen få av de spørsmålene en ny makt- og demokratiutredning kan belyse.
Stortinget bør derfor ta regien selv, fremfor å overlate dette til regjeringen(e) alene. Våre folkevalgte har muligheten til å etablere et solid kunnskapsgrunnlag for hvordan norsk makt ser ut allerede nå. Den muligheten bør de bruke; det vil være en investering i vårt fremtidige demokrati.
Anine Kierulf, Universitetet i Oslo, Benedikte M. Høgberg, Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, Universitetet i Oslo, Anne Kjersti Befring, Universitetet i Oslo, Jan Fridthjof Bernt, Universitetet i Bergen, Anders Løvlie, Universitetet i Oslo, Ragna Aarli, Universitetet i Bergen, Stig H. Solheim, Universitetet i Tromsø, Alf Petter Høgberg, Universitetet i Oslo, Markus Hoel Lie, Universitetet i Tromsø, Jørn Øyrehagen Sunde, Universitetet i Oslo og Malcolm Langford, Universitetet i Oslo.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
