Staten skal bære det vi ikke kan bære selv. Denne kan jeg bære.
Hans Otto Engvold i Norsk cøliakiforening (3. august) og forfatter Elisabeth Carlsen (6. august) svarer på debattinnlegget mitt. Engvold skriver at debattinnleggets grunnpremiss er at glutenfri mat er et valg. Det står ikke der. Debattinnlegget skiller mellom behandlingen, som er fravær av gluten, og kopiproduktene som koster. Spørsmålet var et annet: Bør staten gi alle voksne med diagnosen stønad, uansett hvor god råd de har?
Jeg foreslo: «Støtten til voksne fryses og fases ut. Den til barn består og prisjusteres.» De som ikke har råd, skal få behovsprøvd hjelp.
Carlsen peker på 18-åringen med studielån. I dag skiller ikke ordningen mellom hennes økonomi og min. Det burde den.
Hun skriver at ingen forventer at folk uten cøliaki skal erstatte brød med ris. Enig. Vi kan ikke spise brød, og ingen har skyld i det. Da har vi heller ingen skyldner. Matkulturen hun beskriver, er ekte og verdt å delta i. Medisin er den ikke.
Merkostnaden er reell og kan dokumenteres. Men dokumentasjonen avgjør ikke hvem som skal betale. Staten skal bære det vi ikke kan bære selv. Denne kan jeg bære.
Begge kaller stønaden kompensasjon for sykdomsutgifter, ikke en fattigdomsytelse. Slik er ordningen. Jeg spurte hvordan den bør være og viste til brillene: Voksne betaler selv, barn får tilskudd. Behandling uavhengig av lommeboken sikres ved å hjelpe dem som ikke har råd.
Cøliaki varer livet ut. Det gjør ikke mitt behov for grunnstønad.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
