Frontfagsmodellen og inflasjonsmålet er viktige institusjoner for å sikre stabilitet i norsk økonomi. Nettopp derfor er det avgjørende at de anvendes med skjønn.
Økonomiprofessor Steinar Holden argumenterer i Aftenposten for at Norges Bank må reagere stramt for å forhindre at høy inflasjon fester seg. Det er et viktig poeng. Samtidig blir fremstillingen ensidig og gir for lite rom for forhold ved dagens økonomiske situasjon som trekker i motsatt retning.
Holden viser til risikoen for en inflasjonsspiral drevet av svak krone, økte importpriser og høy lønnsvekst. Dette er en velkjent mekanisme fra 1970- og 1980-tallet, og det er riktig at en slik utvikling vil være krevende å håndtere. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad denne beskrivelsen er dekkende for situasjonen vi står i nå.
Den norske kronen har den siste tiden styrket seg mot flere sentrale valutaer. En viktig forklaring er utviklingen i oljeprisen, som historisk har hatt stor betydning for kronekursen. Isolert sett trekker en sterkere krone i retning av lavere importert inflasjon og dermed et redusert behov for renteøkninger. Dersom deler av kronestyrkingen også reflekterer forventninger om en stram pengepolitikk, tilsier det uansett at en betydelig del av denne effekten trolig allerede er realisert. Valutautviklingen tilsier dermed ikke et klart behov for ytterligere innstramming.
Svak krone kan gi høyere inflasjon
Dette betyr ikke at valutarisikoen er irrelevant. En vedvarende svak krone vil kunne bidra til høyere inflasjon og krevende avveininger. Samtidig bør den observerte utviklingen tillegges betydelig vekt, særlig når alternative scenarioer i større grad bygger på mulige, men mindre sannsynlige forløp.
Et beslektet punkt gjelder tolkningen av lønnsveksten. Holden legger til grunn at høy lønnsvekst reflekterer kostnadspress som vil slå ut i økt inflasjon. Det er riktig at økte kostnader ofte veltes videre over på prisene i økonomien. Samtidig gir analyser, blant annet i Økonomiske analyser 1/2026 fra Statistisk sentralbyrå, grunnlag for å nyansere bildet. Her vises det at en betydelig del av prisveksten de siste årene kan knyttes til utviklingen i import- og eksportpriser, og at inflasjonen ville vært nærmere målet uten disse impulsene.
En betydelig del av prisveksten de siste årene kan knyttes til utviklingen i import- og eksportpriser
I en situasjon med høy lønnsomhet i deler av næringslivet kan lønnsveksten også forstås som en fordeling av økt verdiskaping, ikke bare som et rent kostnadssjokk. I slike tilfeller vil deler av kostnadsøkningen kunne tas ut i lavere marginer, snarere enn i høyere priser. Det innebærer at sammenhengen mellom lønnsvekst og underliggende inflasjonspress kan være svakere enn det en standard tolkning tilsier.
Troverdighet handler også om stabilitet
Det tredje punktet gjelder spørsmålet om troverdighet. Holden legger, som mange sentralbanker, stor vekt på å bevare troverdighet gjennom lav og stabil inflasjon. Men troverdighet er ikke en entydig størrelse. Den handler også om evnen til å bidra til realøkonomisk stabilitet.
Erfaringen viser at pengepolitikken ikke bare stabiliserer økonomien, men at den i enkelte tilfeller selv har bidratt til å utløse nedgangskonjunkturer og resesjoner. I Norge gir utviklingen i forkant av bankkrisen på slutten av 1980-tallet et nærliggende eksempel på hvordan stram pengepolitikk, i samspill med finansielle ubalanser, kan gi betydelige realøkonomiske kostnader. Internasjonalt finnes flere lignende erfaringer.
Inflasjonsmålet skal nås over tid, ikke nødvendigvis raskest mulig
Pengepolitikken er samtidig ment å være fremoverskuende og fleksibel. Inflasjonsmålet skal nås over tid, ikke nødvendigvis raskest mulig. Anslagene for prisveksten fra både Norges Bank og Statistisk sentralbyrå tilsier at inflasjonen nærmer seg målet i løpet av de neste ett til to årene. Også prognoser fra Consensus Forecasts peker i samme retning.
I en slik situasjon er det nærliggende å spørre hvilken rolle fleksibiliteten i inflasjonsstyringen er ment å spille, dersom den ikke brukes også når inflasjonen er på vei ned mot målet.
Todelt risiko
Inflasjonsmålet er viktig. Samtidig er risikoen todelt: For svak respons kan undergrave inflasjonsforankringen, mens for stram respons kan bidra til unødvendige tilbakeslag i økonomien. En pengepolitikk som i hovedsak retter seg mot det første, risikerer å overvurdere gevinstene ved ytterligere innstramming og undervurdere kostnadene.
Dette er særlig relevant i en situasjon der rentenivået i Norge allerede ligger høyere enn hos våre viktigste handelspartnere. Det bidrar til å dempe innenlandsk etterspørsel og trekker isolert sett i retning av lavere inflasjon fremover.
Holden har rett i at en vedvarende svak krone kan skape et krevende samspill mellom lønnsvekst og inflasjon. Men utviklingen vi nå observerer, gir ikke klare tegn på en slik dynamikk. Da bør også pengepolitikken avspeile det.
Frontfagsmodellen og inflasjonsmålet er viktige institusjoner for å sikre stabilitet i norsk økonomi. Nettopp derfor er det avgjørende at de anvendes med skjønn, og med utgangspunkt i den økonomiske situasjonen vi faktisk står i.
I dagens situasjon er det gode grunner til å stille spørsmål ved om ytterligere innstramming er nødvendig.
Roger Hammersland er forsker i gruppe for makroøkonomi i Statistisk sentralbyrå. Synspunktene i dette innlegget representerer forfatterens egne vurderinger og kan ikke nødvendigvis tillegges SSB.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
