Når staten taper i Høyesterett, må den ikke opptre som om dommen bare er et nytt høringsinnspill.
Staten har tapt en ny sak i Høyesterett, og igjen ser det ut til at vi får debatt om regjeringen følger lojalt opp Høyesteretts avgjørelser. Denne gangen gjelder det gruvedeponeringen i Førdefjorden, forrige gang gjaldt det vindmøller på Fosen. Det som står på spill, er ikke bare de aktuelle sakene. Det står også om rettsstaten og domstolenes autoritet.
I begge tilfeller kom Høyesterett til at de omstridte vedtakene var ugyldige. I Fosen skjedde ingenting før staten to år senere inngikk avtale med reineierne hvor de aksepterte at vindmøllene ble stående. Etter Førdefjord-dommen sier staten at heller ikke denne ugyldigheten betyr at den omstridte virksomheten må opphøre.
Mangel på respekt?
Slike saker skaper lett spørsmål om regjeringen faktisk innretter seg lojalt etter domstolenes avgjørelser. Det er ikke noen liten sak. Manglende respekt for rettsavgjørelser kan lett undergrave rettsstaten. Dette har vi sett i mange land. Hvor myndighetene ikke kan få det som de vil ved å påvirke dommerne, lar de rett og slett være å rette seg etter dommer som går dem imot, eller de finner måter å omgå dem på. Er det det som skjer her?
Jussen i disse sakene er både innfløkt og komplisert. I Fosensaken nektet Høyesterett å fremme et skjønn med den begrunnelse at konsesjoner til å bygge vindkraftverk var ugyldige fordi de stred mot urfolksrettigheter til reindrift. Etter saken ble det krevd at kraftverkene måtte stanses og fjernes da de opererte på grunnlag av ugyldige konsesjoner.
Staten sto fast på at konsesjonene var gyldige inntil de var omgjort, og at dommen ikke innebar noen plikt for staten til å trekke konsesjonene tilbake. Staten erkjente likevel at dommen innebar at departementet måtte foreta en ny behandling for å avklare om det skulle gjøres endringer i konsesjonene.
Både den lange saksbehandlingstiden og måten staten opptrådte på utad, bidro til å svekke tilliten til dens lojalitet til rettsavgjørelser.
Holder ikke
Førdefjordsaken dreier seg om den kongelige resolusjonen fra 2016 om tillatelse til utslipp fra gruvedriften. Her var staten part, og det er dermed ikke tvil om at den er bundet av dommen som konstaterer ugyldighet. Men hvilke følger får en slik dom? Svaret er ikke helt enkelt.
I forvaltningsretten skiller vi mellom ugyldighet og omgjøring. Høyesterett har slått fast at utslippstillatelsen var ugyldig. Det er nå opp til regjeringen å vurdere om den skal omgjøres, det vil si trekkes tilbake. I noen tilfeller kan et vedtak bli stående selv om det er ugyldig, for eksempel om feilen er lite vesentlig, om den kan repareres, om det har gått lang tid, eller om en part har innrettet seg i god tro.
I Førdefjorden var problemet at myndighetene ikke hadde gode nok grunner til å sette til side kravene til vannkvalitet. De viste til de store økonomiske fordelene som gruvedriften ville innebære for selskapet, kommunen og samfunnet ellers. Men økonomisk vinning er ikke nok for å sette vannkvalitetskravene til side.
Staten sier nå at gruvedriften er viktig fordi den bidrar til å skaffe kritiske mineraler som Vesten trenger. I motsetning til økonomi er dette et hensyn som reglene om vannkvalitet tillater for å forringe vannkvaliteten. Men dette er en helt annen sak enn det som var fremme da tillatelsen i sin tid ble gitt. Det er ikke snakk om å reparere det gamle vedtaket fordi man «glemte» eller overså et viktig hensyn. Det er snakk om å treffe et nytt vedtak med en helt ny begrunnelse.
Rettstaten bygges ned
Den mest lojale oppfølgingen av Høyesteretts dom er at deponeringen stanses inntil et eventuelt vedtak er på plass. Det er liten tvil om at regjeringen nå etter Høyesteretts dom har myndighet til å kreve dette, og mange vil mene at den også har plikt til det.
Det skjer en nedbygging av rettsstaten og det liberale demokratiet i mange land rundt oss. Selv om ingen tror at våre nåværende politikere har autokratiske ambisjoner, er det ikke likegyldig hvordan de opptrer. De kan ved sine handlinger styrke eller svekke det vernet vi har mot nedbygging av demokratiet. Det raske forfallet som vi ser i USA i dag, er mulig fordi institusjonene som skal beskytte demokratiet, gradvis er blitt uthult over lang tid.
Slik verden er i dag, kan vi ikke vite om våre norske institusjoner vil bli angrepet av politikere med autokratiske ambisjoner. Dagens politikere må ikke gjøre saken lett for dem ved å hule ut normen om lojal etterlevelse av domstolenes avgjørelser.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
