Et kort øyeblikk handlet den offentlige samtalen om volden. Men så delte Jon Helgheim et usladdet bilde.
Fakta først: En ung gutt, en russ, ble sparket ned og banket opp på høylys nasjonaldag i Bergen sentrum. Fire andre ungdommer, alle med innvandrerbakgrunn, er under etterforskning for grov kroppsskade. På videoen fra voldshendelsen, som nå er overalt i sosiale medier, ligger gutten i den blå russedressen på bakken, mens angriperne sparker og slår kroppen hans. Han er fullstendig vergeløs. Det ser helt forferdelig ut.
Et kort øyeblikk handlet den offentlige samtalen om volden. Om gutten på bakken og det absurde i at barn, helt usjenert, får seg til å utøve så grov vold.
Men så delte Fremskrittspartiets Jon Helgheim, leder for justiskomiteen på Stortinget, et usladdet bilde fra videoen på sin Facebook-vegg. Da var det som om offentligheten trakk et lettelsens sukk. Pressen fikk en mulighet, kommentariatet i sosiale medier fikk en mulighet, og alle grep den begjærlig.
Nå trengte vi ikke snakke om vold eller kriminalitetsstatistikk blant ungdommer fra en del andre kulturer. Eller at SSBs statistikk viser at den øker. Unge menn med bakgrunn fra afrikanske land og Midtøsten peker seg særlig ut. Blant mannlige innvandrere i alderen 15-24 fra Irak og Somalia er det nå 1200 siktelser pr. 1000 innbygger, ifølge SSB.
I volds- og mishandlingssaker står innvandrerbefolkningen bak om lag 25 prosent av siktelsene, til tross for at de kun utgjør drøyt 17 prosent av det norske folk.
Omsorg for rettsstaten
Nå kunne vi snakke om Helgheim i stedet. At han delte et bilde som kunne identifisere gjerningspersonene. Og at slikt skal man ikke gjøre i en rettsstat. Det hjalp ikke at Helgheim umiddelbart sladdet bildet han hadde lagt ut. Eller at han ba om at debatten måtte handle om det vesentligste. Nå var medienes fokus satt, og her har det holdt seg siden.
Dagsnytt 18 kaller inn jurist Anine Kierulf for å høre hva hun mener om Helgheims bildedeling. Dagsrevyen henter inn ordføreren i Bergen som forteller om lynsjestemningen som nå har bredt seg. Nettavisen skriver at SV vil ha Helgheims posisjon i justiskomiteen vurdert. Dagbladet publiserer et innlegg av en far til et annet voldsoffer. Bildedelingen gjør ham bekymret.
Omsorgen for rettsstaten står altså i medienes sentrum. Som den største selvfølge. Men så selvfølgelig er det ikke bestandig.
Hemsedal-saken
I 2016 preget den såkalte Hemsedal-saken mediebildet. Tre etnisk norske menn sto tiltalt for voldtekt av en 18 år gammel kvinne. Mennene ble frifunnet, først i tingretten og så i to runder i lagmannsretten, men de måtte betale kvinnen 300.000 kroner i erstatning. Etter den endelige frifinnelsen publiserte den fornærmede kvinnen mennenes navn på Facebook. Publiseringen fikk massiv oppmerksomhet, men helt annerledes enn den Helgheim fikk.
Dagbladet kåret den unge kvinnen til «Årets navn» i 2016. Hun fikk også «Jenteprisen 2016». Den ble delt ut av juryleder og tidligere justisminister Knut Storberget fra Arbeiderpartiet. Storberget roste kvinnen og kalte henne modig. Aftenposten gjenga en NTB-sak om tildelingen, men journalisten stilte ikke den tidligere justisministeren et eneste spørsmål om rettsstaten. Ikke SV heller.
Hvorfor ikke? Hvorfor var det ingen som bekymret seg for de frikjente mennenes rettssikkerhet? Vi skjønte jo at navngivningen ville få konsekvenser. Mennene ble utsatt for grov trakassering og vold. Hvorfor var det ingen som spurte den tidligere justisministeren hva han holdt på med? Handler det om at Hemsedalssaken skjedde i 2016, mens vi nå er i 2026? At vi som samfunn har modnet?
Jeg tror ikke det. Jeg tror det handler om det det alltid handler om. De subtile signalene som forteller journalister hvilke saker som skal lages, og hvilke som ikke skal lages. Hvilken vinkling som er rett, og hvilken som er feil. Hvem vi skal heie på, og hvem vi skal stille til veggs. Brune versus hvite. Minoritet versus majoritet. Og til en viss grad fortsatt: kvinner versus menn.
Journalister stemmer rødere
For en knapp måned siden ble den årlige Medieundersøkelsen presentert. Der får vi blant annet vite hvilke politiske partier norske journalister stemmer på. Kort oppsummert stemmer de langt rødere enn befolkningen for øvrig. Mer enn halvparten plasserer seg til venstre for sentrum i norsk politikk. 31 prosent stemmer Rødt, SV eller MDG. Kun 4 prosent stemmer på Frp, mens i befolkningen for øvrig er tallet for tiden 31.
Det betyr ikke at journalistene favoriserer venstresiden i nyhetsdekningen. Langt i fra. Men det betyr at flertallet filtrerer verden gjennom det samme verdisettet. Ikke bare det. Den journalisten som tenker annerledes, vil nødvendigvis merke hvilket verdisett som gjelder.
Da jeg satt i Ytringsfrihetskommisjonen, gjennomførte vi en spørreundersøkelse for å finne ut hvordan journalistene opplevde ytringsrommet i arbeidshverdagen. 21 prosent svarte at de hadde opplevd ubehagelig motstand internt i forbindelse med sitt journalistiske virke. Flere tidligere undersøkelser peker i samme retning. I Medieundersøkelsen i 2016 svarte 24 prosent at de la bånd på seg av frykt for stigmatisering fra kollegaer.
Sympati og antipati
Jeg vet ikke hva slags temaer som utløser selvsensur, men jeg tviler på at artikler om Jon Helgheims fadeser er en del av tabusjiktet. Men kan det hende voldsstatistikken blant innvandrere er det?
Gapet mellom godviljen i 2016 og fordømmelsen i 2026 forteller at det kanskje ikke handler om prinsipper, men om sympati og antipati. Det er forferdelig med en ung kvinne som sier hun ble voldtatt. Det er litt mindre forferdelig med en ung, hvit gutt som blir banket opp av brune. Men hva hvis det var fire hvite bergensere som banket opp en jente fra Somalia? Ville alle nyhetssendingene også da handlet om de hvite guttenes rettssikkerhet?
Mangfold i arbeidsstokken er et krav som også pressen forholder seg aktivt til. Men ofte handler det om å finne mennesker med ulik hudfarge og ulik seksuell legning. Hvis de allikevel deler det samme verdisettet og den samme forståelsen av verden, blir mangfoldet bare et optisk bedrag. Det kan true tilliten til pressen. Den er allerede skjør. Og hvis ikke enda flere lesere skal skifte fra redaktørstyrte medier til nettsteder som har tabusjiktet som spesialfelt, er noe nødt til å skje i rekrutteringsprosessene fremover.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
