Gunnar Nordby (1942-2026) ga ansikt til en epoke. Nå er både den og han selv historie.
I 50 år jobbet han her i avisen. I førti av disse var han tillitsvalgt. Det ble 25 sammenhengende år som leder for Aftenpostens Grafiske Klubb.
Nå er Gunnar Nordby død, 83 år gammel. Han kjente sin makt, og han visste å utøve den.
«Det er godt å vite at folk setter seg på ræva – bare jeg knipser», sa en selvbevisst klubbleder i et intervju under en av de mange konfliktene han sto i:
Det var uenighet i de lokale lønnsforhandlingene. Grafikerne behersket de fysiske produksjonsmidlene. Jobbet mindre overtid og litt saktere. Sykemeldingene økte, «rekorden» var da 9 av 28 trykkere sykemeldte seg.
Resultatet var at avisen kom for sent til stadig mer irriterte abonnenter. Og når den kom, var det med hvite felter.
Et resultat av at grafikerne hadde lært seg «å gå i takt», for å sitere Gunnar Nordby. Det var det han likte med sine egne. For ham var det styrken i et ubrutt samhold som gjaldt. Også når det måtte piskes på plass.
Stort hjerte
Bak alt dette steile var Gunnar Nordbys hjerte stort. Han kjente ikke bare sine medlemmer, men også ektefellene. Det siste kunne være krevende, for «medlemmene er ikke så monogame», som han likte å legge til.
Gunnnar Nordby var en jovial og likandes kar som gjerne delte en øl eller tre med oss journalister. Når bare ikke ugreie lønnsforhandlinger gjorde at han innførte hilsenekt og stålblikk overfor oss. Det var jo slikt som gjorde at han ble en institusjon, kjent for å verne om flokken sin.
Også når det nærmet seg parodien. Det fortelles at Gunnar Nordby la et krav om «kompensasjon for bortfall av ulempe» på forhandlingsbordet da konsekvensen av lettere skiftordninger ble noe mindre overtidsbetaling.
Det er ikke sikkert historien er sann, men den sier mye om stemningen. Og om Gunnar Nordby.
Bittert oppgjør
Det sier også sitt at han insisterte på å ha tittelen «formann» helt til han gikk av. Det kjønnsnøytrale «leder» var ikke hans stil. For riktignok var Gunnar Nordby sosialist, men forandringer var ikke hans greie. Hans stil var en ubrytelig lojalitet til det han selv definerte som grafikernes interesser. Det var en solidaritet som gjorde ham allergisk overfor forandringer.
Slik gikk tiden til slutt forbi ham, selv om også Gunnar Nordby til sist måtte erkjenne at typografene var «en rase som dør ut».
Underveis nektet han å ta konsekvensen av endringene rundt ham. Dette førte til et bittert oppgjør i 2005 da hans egne medlemmer kastet ham som klubbleder. De ville være med på nye premisser i en ny tid. Det skjønte ikke Gunnar Nordby verdien av. Oslo-gutten som begynte som typograflærling i 1958. Og som så på den tiden da avisene ble satt i bly, som selve gullalderen. Slik også hans far og farfar gjorde – begge typografer.
«Konservativ» sosialist
Like «konservativ» kunne han være i sitt syn på verden. SV-eren Nordby dyrket «bonde- og arbeiderstaten» Øst-Tyskland og var stolt av sine 52 studiebesøk der.
9. november 1989 var presseklubben Ryktebørsen stappfull av mediefolk som fulgte Berlinmurens fall på direktesendt CNN. Alle jublet, med Gunnar Nordby som eneste unntak. Sent denne historiske natten avgav han et spontant brageløfte om å dra til Berlin for «å bygge opp igjen det sosialistiske paradiset».
Eller kanskje er også dette en historie som er blitt bedre med årene.
Det samme gjelder mye av det som blir sagt om forholdet til Aftenpostens mektige hovedeier, Tinius Nagell-Erichsen. For det er bare en kvart sannhet at de to overkjørte alle andre og løste vanskelige forhandlinger på bakrommet. Men det er en hel sannhet at de to hadde et spesielt forhold – på godt og vondt.
Sluttattest
Da Tinius en vinter måtte i fengsel etter å ha blitt dømt i en skattesak, ble han presset av de andre eierne til å gå av som Aftenpostens direktør. Gunnar Nordby var den eneste som forsvarte ham. Grafikernes formann raste mot disse som «utmanøvrerte» den eneste av eierne han mente forstod seg på avis.
Tyve år senere senere var det Tinius som forsvarte sin mangeårige motpart etter det indre opprøret blant grafikerne. Gunnar Nordby «fortjente ikke denne type avgang», sa hovedeieren, og kalte den «veldig trist».
«Ingen har gjort å mye for sine medlemmer, og så mye mot meg, som det Gunnar Nordby har», var den offentlige sluttattest Tinius Nagell-Erichsen formulerte. Og han la til: «Jeg vet ikke om noen fagforeningsleder som har følt slik varme og omtanke for sine medlemmer.»
For uten å ta munnen for full kunne Gunnar Nordby selv slå fast i et Dagblad-intervju:
«Jeg har brukt livet mitt på denna klubben.»
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
