Norsk høyreside elsker staten mer enn den tør innrømme.
En av de definerende skillelinjene mellom høyre- og venstresiden har vært synet på offentlig og privat sektor; synet på privat og offentlig ansvar. Men finnes dette skillet lenger i norsk politikk? Finnes det egentlig en høyreside i Norge som fremdeles tror på mer personlig ansvar og mindre stat?
Dersom man studerer norsk politikk de siste 25 årene, er det vanskelig å finne forskjeller i synet på offentlig sektors størrelse. Det er videre svært vanskelig å finne politiske områder hvor borgerlige partier og regjeringer har lagt vekt på økt privat ansvar. Borgerlige politikere har snarere deltatt med stor iver i konkurransen om å bevilge mer penger til skole, barnehage, helse, samferdsel og så videre.
Money, money, money
Denne tilnærmingen er forståelig av særlig to grunner. For det første har Norge en enorm oljeformue, noe som gjør at norske politikere praktisk talt ikke trenger å prioritere. «Problemet» er snarere at det finnes mer penger enn politikerne kan bruke. For det andre er det ikke noe sterkt krav fra særinteresser eller velgergrupper om å kutte i offentlige utgifter.
Dersom man studerer norsk politikk de siste 25 årene, er det vanskelig å finne forskjeller i synet på offentlig sektors størrelse
Mangelen på en vital høyreside er særlig slående når man ser på den daglige nyhetsdekningen. Nesten alle politiske saker preges av at «problemet» defineres som mangel på offentlige tiltak og bevilgninger, og det er alltid en interesseorganisasjon eller en ansatt som kan fortelle om utfordringer som i hovedsak skyldes at Stortinget ikke har bevilget nok penger. Den til enhver tid sittende opposisjon krever mer penger, mens den sittende regjeringen forsvarer seg med at bevilgningene er «rekordstore». Denne mediedramaturgien påvirkes lite av politisk farge på regjering eller opposisjon.
Oljeinntekter og teknisk diskusjon
I skattepolitikken er forskjellene tydeligere, i den forstand at Høyre og Frp skiller seg fra venstresiden ved å legge større vekt på skattelettelser. Men det er svært sjelden at skattelettelsene skal finansieres gjennom å kutte i offentlige utgifter.
Det skrives mye om at det blåser en høyrevind, særlig blant unge (menn), uten at det ser ut til å materialisere seg i en økonomisk liberal politikk
I den grad noe skal kuttes, er det ofte henvist til diffuse forslag om «kutt i byråkratiet» og «effektivisering». I tillegg er det fristende å saldere skattekuttene med økt oljepengebruk. Det siste er delvis forståelig. Det er mulig å bruke en større andel av oljeinntektene på lavere skatt. Da vi fikk handlingsregelen, var det meningen at pengene også skulle brukes til lavere skatter. Men nesten alle oljeinntektene er blitt brukt til å øke de offentlige utgiftene.
På den måten blir ofte skattedebatten en teknisk diskusjon om å styrke nasjonens konkurransekraft, forbedre produktiviteten og skape gode incentiver til å øke arbeidstilbudet – balansert opp mot statens behov for inntekter, noe debatten rundt den nylig fremlagte utredningen fra Skattekommisjonen illustrerer. Og den debatten er viktig, ettersom arbeidet danner grunnlag for nasjonens fremtidige velstand.
Men skattedebatten er lite ideologisk, i den forstand at vi har en høyreside som argumenterer prinsipielt for lavere skatter i bytte mot mindre offentlig ansvar. Jo da, det er nok av politikere på høyresiden som argumenterer for skattelettelser og for at folk bør beholde mer penger selv, men da uten å adressere baksiden av mynten – større individuelt ansvar for velferden.
Kulturkrig
Det skrives mye om at det blåser en høyrevind, særlig blant unge (menn), uten at det ser ut til å materialisere seg i en økonomisk liberal politikk. Jeg tror det skyldes at tidsånden bør forstås mer som en kulturkonservativ reaksjon og en motreaksjon på en progressiv kulturdominans. Det er kulturkrig, snarere enn klassekamp, som er blitt den dominerende motsetningen i Vesten.
Denne beskrivelsen er mest treffende for resten av Europa og USA, men også i Norge kan vi observere at klassespørsmål langs den økonomiske aksen overskygges av kulturspørsmål.
Betyr det at den økonomiske aksen er død i ideologisk forstand? Det vil være å overdrive, men den har uten tvil havnet i bakgrunnen. Hovedsakelig fordi få, om noen, på høyresiden ønsker å argumentere for tradisjonell høyrepolitikk.
Argumentene for å revitalisere en mer høyrevridd økonomisk politikk er flere:
- Først: En økonomisk politikk som overlater flere beslutninger til individene, styrker incentivene til fornuftig pengebruk.
- For det andre vil lavere offentlige overføringer og færre velferdsytelser gi mer ansvar til borgerne. Det kan bidra til å styrke arbeidsetikken.
- For det tredje vil mer frihet og ansvar lettere kunne utløse en skaperkraft hos borgerne som også har positive sosiale konsekvenser.
Personer med gode ideer og evne til å skape nye jobber bidrar også med arbeidsplasser og muligheter for resten av samfunnet. En økonomisk politikk som overlater mer ansvar til borgerne og mindre til staten, vil være en økonomisk politikk som er bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer.
Justere balansen?
La meg understreke at jeg ikke snakker om noen økonomisk revolusjon. Velferdsstaten er et sivilisasjonsfremmende prosjekt, og den er helt avgjørende for livskvaliteten og tryggheten til mange borgere. Det er avgjørende også for fremtiden.
Mitt poeng er at vi bør justere balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det betyr ikke å avvikle velferdsstaten, men å styrke velferdssamfunnet, hvor vi som borgere tar noe mer ansvar for velferden fremover.
Spørsmålet er om det finnes en høyreside i Norge som mener disse tingene, og, like viktig, om det finnes partier på høyresiden som er villige til å argumentere for det.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
