Vi har en regjering som ikke følger opp stortingsvedtak, og et storting som ikke straffer regjeringen for det. Hvor sitter da makten i den norske parlamentarismen?
I alle demokratiske politiske systemer er spillereglene delvis regulert av uskrevne regler som er blitt praksis over tid. Hvordan aktørene i systemet bruker og forsvarer sin egen makt, innenfor rammene som er skriftlig nedfelt i lover og reglement, har stor betydning for maktfordelingen og -utøvingen.
Dette gjelder også i Norge. Vi har negativ parlamentarisme, som betyr at regjeringen sitter så lenge den ikke har flertallet i Stortinget aktivt mot seg. Det kan uttrykkes ved at regjeringen fremmer et kabinettsspørsmål, altså at den varsler sin egen avgang hvis et forslag får flertall i Stortinget, eller at det fremsettes et mistillitsforslag mot regjeringen som får flertall. Mistillit er et verktøy stortingsflertallet har til rådighet for eksempel hvis regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak.
Men, verktøy har betydning bare hvis de faktisk brukes.
Drivstoffavgiftene
Jonas Gahr Støre kunne ha fremmet kabinettsspørsmål i et forsøk på å forhindre Senterpartiet fra å danne flertall for å kutte drivstoffavgiftene. Det gjorde han ikke, så utfallet av et slikt kabinettsspørsmål blir en teoretisk øvelse. Regjeringen har også vært tydelig på at vedtaket vil bli fulgt opp. Dermed blir det ikke noe mistillitsforslag mot regjeringen for manglende oppfølging.
På overflaten ser det dermed ut som om vi er i en parlamentarisk normaltilstand i Norge: Hvis regjeringen får flertall mot seg, gjennomfører den det Stortinget har vedtatt, fordi alternativet er å gå av. Så enkelt er det likevel ikke. Drivstoffvedtaket tilslører den faktiske situasjonen i norsk parlamentarisme.
Drivstoffvedtaket tilslører den faktiske situasjonen i norsk parlamentarisme
Alle mindretallsregjeringer får flertall mot seg. Særlig i form av såkalte anmodningsvedtak, hvor Stortinget ber regjeringen gjøre noe. Slik kan Stortinget styre retningen uten å vedta konkrete lover eller fatte budsjettvedtak.
Den sittende Ap-regjeringen opplever kanskje mer enn noen tidligere at forslag vedtas mot egne stemmer i Stortinget. Dermed hevdes det fra opposisjonen at den er historisk svak.
Det kan like gjerne stilles spørsmål ved om vi heller har et historisk svakt storting, og at det er selvpåført fordi parlamentarisk sedvane er i ferd med å endre seg.
Effektiv måte å styre på
Slik vi leser bildet, er den parlamentariske situasjonen som følger: Regjeringen gjennomfører vedtak den selv ønsker, og ignorerer politikk den er uenig i.
Den lar nær sagt hva som helst passere i Stortinget, fordi det ikke passerer hos statsrådene. Der plasseres vedtakene trygt i en skuff.
Derfor trenger heller ikke regjeringen å stille kabinettsspørsmål for å stoppe vedtak den er uenig i. Vedtak stoppes ved at departementene ikke gjennomfører. Så lenge Stortinget ikke reagerer ved å stile mistillit til en statsråd eller regjeringen, er dette en effektiv måte å styre på.
Odd Hoen-Sevje
Tidligere rådgiver for Erna Solberg (H), både ved Statsministerens kontor og på Stortinget. Han har også vært pressesjef i Høyres stortingsgruppe.
Fortsetter det, er vi i ferd med å etablere ny parlamentarisk sedvane i Norge, som betyr en vesentlig maktforskyvning i retning av regjeringen.
Stortingets mottrekk, hvis den ikke vil felle regjeringen, kan bli mer reell detaljstyring. Man kan utforme vedtak som er mer forpliktende for regjeringen, vedta flere lover og til og med gjøre vedtak med direkte budsjettkonsekvens utenom budsjettforhandlingene.
Ingvild Kjerkol
Helse- og omsorgsminister i Jonas Gahr Støres regjering og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i tre perioder.
Det kommer i så fall med en kostnad. Det er en grunn til at vi har utredningsinstruksen. Å fullt ut overskue konsekvensene og kostnader av vedtak krever kapasitet og kompetanse som departementene har til rådighet, ikke Stortinget.
Anmodningsvedtak er ikke hva de var. Utformingen av vedtakene blir viktigere, slik at de ikke skal lide en stille død i departementets skuffer. Opposisjonen på Stortinget må formulere forslag som faktisk kan følges opp av regjeringen – juridisk holdbare, politisk realistiske og presise nok til at en statsråd ikke kan legge dem i en skuff.
For tidlig å si
For næringslivet er det en risiko at man forregner seg på effekten og virkningen av anmodningsvedtak og tror at jobben er gjort så lenge «noe» er vedtatt.
Det er godt utformede forslag eller et storting som er villig til å sette makt bak kravene, som avgjør om Stortingets vilje blir til praktisk politikk. Hvordan parlamentarikerne velger å håndtere den situasjonen, er opp til dem.
Om vi faktisk er i ferd med å etablere ny parlamentarisk sedvane i Norge, er for tidlig å si. Hvordan parlamentarikerne utøver sin parlamentariske makt mot regjeringen, finner vi ikke svaret på i grunnloven, forretningsordener eller annen formalia. Det er hvordan våre politikere, i storting og regjering, til enhver tid opptrer, som er praksis.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
