FNB og INp – fra protest til konformitet.
Da Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) slo gjennom i norsk politikk først i 2015 og enda mer kraftfullt i 2019, var budskapet klart: Systemet skulle utfordres. Partiet mobiliserte velgere med kraftig kritikk av etablerte politikere, bompengepolitikken og det de oppfattet som en fjern og lite lydhør elite. I Stavanger kritiserte FNB «politikere som skaper nye problemer i stedet for å løse dem de selv har skapt». Partiet lovet å «ta kampen for befolkningen inn i bystyresalen».
Med et budskap om å «ta Norge tilbake» fra et teknokratisk og sentralisert styringssystem stilte Industri- og næringspartiet (INp) til valg for første gang i 2023. Også her sto kritikken av det etablerte politiske landskapet sentralt. INp kritiserte både energipolitikken, tempoet i det grønne skiftet og en politisk elite som angivelig hadde mistet kontakten med vanlige folk. Partiet slo raskt an blant mange velgere og ble representert i hele 115 kommunestyrer.
Men hva skjedde da protestpartiene inntok sine plasser i kommunestyresalen?
Sjeldent innblikk
I en ny artikkel i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift har vi undersøkt hvordan FNB og INp faktisk opptrådte etter at de selv ble en del av det politiske systemet. Studien er basert på 1364 voteringer i kommunestyrene i Stavanger og Askøy i perioden 2015–2025. Den gir et sjeldent innblikk i hva protestpartier faktisk gjør i folkevalgte organer, ikke bare hva de sier i valgkamper og partiprogrammer.
Det er nærliggende å anta at slike systemkritiske partiers opptreden vil bli preget av protester mot de etablerte partienes politikk og dermed av en «alenegang» med liten støtte fra de andre partiene.
Funnene peker imidlertid i en annen retning enn det man kanskje skulle forvente.
Protestpartiene begynte i stor grad å opptre som de etablerte partiene de kritiserte. Som andre partier søkte de samarbeid, inngikk kompromisser og fulgte de etablerte spillereglene. Med andre ord: De tilpasset seg raskt rollen som normale systemaktører, mer eller mindre på linje med de etablerte partiene.
På linje med de andre partiene
Hverken FNB eller INp har i særlig grad drevet alenegang med en rendyrket protestpolitikk. De har nesten aldri stått alene i avstemningene i kommunestyrene, og de har sjelden fremmet forslag ment for å markere avstand til de andre partiene. Tvert imot har de både gitt og mottatt støtte på linje med de andre partiene.
Protestpartiene begynte i stor grad å opptre som de etablerte partiene de kritiserte
FNBs og INPs politikk har i stor grad fulgt den klassiske høyre-venstre-aksen. INp har i både Stavanger og Askøy hatt en tendens til å finne sammen med sentrum-høyre-partiene. I Stavanger orienterte FNB seg først mot sentrum-høyre, men etter valget i 2019 skiftet de side da de gikk inn i en flertallskonstellasjon med Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. Stemmemønsteret tilpasset seg dette samarbeidet.
Kanskje mest oppsiktsvekkende er det hvor raskt dette politiske skiftet skjedde. I løpet av de fire årene fra 2015 til 2019 gikk Stavanger FNB fra å være på utsiden av det politiske systemet til å havne i systemets innerste korridorer.
Effekten av dette var blant annet at FNB modererte retorikken sin fra partiprogrammets formulering om at bompenger er en «urimelig byrde på vanlige folk» til samarbeidsplattformens utsagn om at flertallspartiene «anerkjenner at dagens bymiljøpakke har gitt en uforholdsmessig stor del av regningen til bilister». Dermed kunne blant andre FNB og MDG forenes.
Formes av institusjonene
Mange FNB-velgere i Stavanger ble overrasket over partiets sideskift, men dette er ikke nødvendigvis et uttrykk for at partiet «sviktet» sine velgere. Snarere illustrerer det en grunnleggende dynamikk i det norske demokratiet.
Politiske partiers adferd formes av de institusjonene de opptrer i. Kommunestyrer er ikke bare arenaer for konflikt, men også sosiale systemer med etablerte normer, regler og arbeidsformer. Skal partiene få innflytelse, må de tilpasse seg, samarbeide, forhandle og inngå kompromisser. Alternativet er marginalisering og maktesløshet.
Skal partiene få innflytelse, må de tilpasse seg, samarbeide, forhandle og inngå kompromisser
Dermed er det ikke gitt at fremveksten av protestpartier nødvendigvis fører til mer konflikt, fragmentering og styringsproblemer. Våre funn tyder snarere på at det norske politiske systemet i stor grad evner å absorbere nye og systemkritiske aktører.
Et ubehagelig spørsmål
Samtidig reiser dette et mer ubehagelig spørsmål. For systemkritikk i seg selv er ikke nødvendigvis et onde. Den kan synliggjøre inngrodde svakheter i institusjoner og prosesser som ellers ville forblitt skjulte, og dermed åpne for korrigeringer av disse svakhetene.
Men hva skjer med systemkritikken når kritikerne selv blir en del av systemet?
Når partier mobiliserer på misnøye og protester, men ender med å tilpasse seg det systemet misnøyen er rettet mot, kan det oppstå et gap mellom velgernes forventninger og den politikken som føres. Dette kan ha medvirket til at FNB falt ut av kommunestyrene etter lokalvalgene i 2023, og at INp har opplevd intern splittelse og tallrike utmeldinger.
Et demokratisk paradoks
Dermed står vi igjen med et tankekors. På den ene siden vitner FNBs og INPs tilpasninger om et robust demokrati. Systemet integrerer nye aktører og holder politiske konflikter innenfor håndterbare rammer.
På den andre siden kan den samme prosessen tolkes som et uttrykk for at systemet nøytraliserer kritikk. Her ligger et demokratisk paradoks: Jo bedre institusjonene er til å absorbere konflikter, desto større er risikoen for at de også svekker berettiget kritikk som utfordrer disse institusjonene.
Kanskje er det nettopp her protestens største utfordring ligger: ikke i å gå inn i systemet, men i å bevare kraften når man først er kommet inn.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
