Hva ville Keynes sagt om verdensøkonomien nå?

Som sjeføkonom grubler jeg over verdensøkonomien dag og natt. Og ikke minst på hva den britiske økonomen John Maynard Keynes ville ha sagt om den i dag.

Oljeprisen svinger. Inflasjonen truer. Rentene stiger. Den økonomiske veksten bremses. Få ting virker mer skremmende enn en repetisjon av 1970-tallet, da veksten stagnerte mens inflasjonen herjet.

Den gangen kulminerte det i en vond kur iverksatt av USAs sentralbanksjef Paul Volcker – en kur som innebar en styringsrente på 20 prosent i 1980 og tosifret arbeidsledighet.

Samtidig er det ikke så lenge siden det meste så gunstig ut. I årene etter finanskrisen kunne man med berettiget håp tro at verden gradvis ville bli preget av samarbeid og samhandling.

Globaliseringen løftet millioner ut av fattigdom, og stadig flere mennesker deltok i den internasjonale arbeidsdelingen. Den nysgjerrige avisleser spør derfor seg selv: Hvordan havnet vi her?

Et tankeeksperiment

For å svare foreslår jeg at vi later som om vi kan gjenopplive den britiske økonomen John Maynard Keynes og be ham kommentere. Keynes er mannen som på 1930-tallet revolusjonerte økonomifaget, og som skrudde sammen Bretton Woods-systemet, som varte til 1970-tallet.

Mitt forslag er at Keynes aller først hadde pekt på fem momenter:

1. Et hegemonskifte pågår. En hegemon er et land som leder verden økonomisk, politisk og militært. Siden verdensøkonomien innrettes etter hegemonens ønsker og på hegemonens premisser, vil det oppstå gnisninger – eller mer – når en ny makt ønsker å overta rollen.
2. Kinas arbeidsmarked endret verden. Da mange hundre millioner arbeidstagere ble sluset inn i verdensøkonomien i 1990-årene, forrykket det forholdet mellom prisene på arbeid og kapital. Alt som krevde manuell innsats, ble billigere – og etterdønningene av denne tsunamien av produksjonsressurser kom til å vare i tiår.
3. Handelsbalanser. De fire landene med de største økonomiene i verden – USA, Kina, Japan og Tyskland – har vært i handelsubalanse. Det største har lenge kjørt store handelsunderskudd, mens de tre neste har kjørt store overskudd.
4. Produksjonslinjer. Ettersom globaliseringen tiltok etter 1990, ble produksjonslinjene lengre. Dette gjorde varene billigere og muliggjorde stor handel, men innebar sårbarhet overfor linjebrudd og politisk manipulasjon.
5. Kunnskapsøkonomien. Vesten forlot industriøkonomien omtrent samtidig med Kinas åpning mot verden. Den internasjonale arbeidsdelingen ga særlig USA i oppdrag å utvikle patenter, kunnskap, software og underholdning. Mens Kina ble verdens fabrikk, ble USA verdens utvikler av immaterielle produkter. Først gjennom selskaper som Microsoft, Apple, Google og Facebook. Nå via Antrophic og OpenAI. Kunnskapsøkonomiens tidsalder er preget av store utviklingskostnader og små marginalkostnader. Disse stordriftsfordelene krever at et selskap må lage mange enheter og fører til at små selskaper går konkurs, slår seg sammen eller blir kjøpt opp. Resultatet er dominerende selskaper med eiere som har stor makt. Stikkord: Elon Musk og Jeff Bezos er mektigere enn de fleste statsministre.

Vi får aldri vite om Keynes ville ha levert en slik liste, men mye taler for at spørsmålene ville interessert ham. Trolig hadde han ønsket å trekke frem friksjonene mellom markedsøkonomier og kommandoøkonomier, produktivitetsmulighetene ved kunstig intelligens og konsekvensene av brexit.

Listen kunne ha blitt lang. Men jeg tipper han også hadde sagt at de fem momentene både bidrar til å forklare urolighetene vi ser, og at de er kilder til fremtidige bekymringer.

Historiske linjer

Hvorfor? Vel, la oss se på det første punktet: hegemonskifte. Hent kaffe. Nå kommer de lange historiske linjene.

Listen over hegemoner det siste halve årtusen omfatter kun noen få land: Portugal, Spania, Nederland, Frankrike, Storbritannia og USA. Fem århundrer, seks land.

Hegemonskifter skjer ikke ofte og innvarsler nye æraer. Hegemonen får økt etterspørsel etter sin valuta, lokker til seg investeringer, oppnår politisk makt og kan i høy grad påvirke hvordan verden skal innrettes.

Ta penger. Mye av verdenshandelen måles i dollar. Det har gitt USA store fordeler og hjelper til med å forklare hvordan USA har kunnet kjøre sine store underskudd. Alle vil ha amerikansk gjeld, særlig statsobligasjonene.

Frankrikes tidligere finansminister og president Valéry Giscard d’Estaing brukte uttrykket «exorbitant privilege» (enormt privilegium) om dollarens status – og mer enn antydet at han nok gjerne selv skulle ha sett franske franc i den posisjonen.

Men amerikanske statsobligasjoner kan komme i spill. Den nåværende administrasjonen kommer med så mange underlige utspill at etterspørselen etter dem står i fare for å falle.

Kina kan overta etter USA

Nå vil Kina overta rollen som hegemon, og Kinas leder Xi Jinping viste nylig til Thukydid som for over 2000 år siden skrev om uroen som oppsto da Athen utfordret Sparta.

Mens overgangen fra den gamle hegemonen, Storbritannia, til den nåværende, USA, gikk relativt friksjonsfritt – de var allierte, snakket samme språk og var historisk-kulturelt forbundet – vil USA neppe rolig akseptere at Kina overtar som ledende nasjon.

Kinas økonomiske styrke vil bli møtt med USAs politiske motvilje. Begge land er strategisk motivert til å forhindre den andres styrke.

USA er sårbart fordi landet har satt ut så mye av sin produksjon. Det er i dette lyset man kan lese USAs bruk av et helt uegnet verktøy, toll, til å løse sitt legitime behov for forsyningssikring.

Tilsvarende kan man også forstå Kinas strategiske plasseringer av handelsoverskudd i amerikanske statsobligasjoner, sjeldne metaller, gruver og havner. Dette gir Kina både forsyningssikkerhet og forhandlingskort.

Arbeid og kapital

Ta punkt to. Grovt sett finnes det to innsatsfaktorer: arbeid og kapital. Produksjonen flyttes dit det er billigst. Den amerikanske økonomen David Autor har beskrevet hvilken effekt det hadde i USA.

Med startpunkt i artikkelen «The China Shock» (NBER working paper 21906) fortalte han i podkasten «The Economics Show» til Financial Times’ økonomikommentator Martin Wolf 21. april i fjor hvordan 3,7 millioner amerikanske arbeidere i hjørnesteinsbedrifter mistet jobbene sine i løpet av sju-åtte år frem til 2007.

Dette gikk så fort og med så stor kraft at det ga et kolossalt sjokk for arbeiderne, byene, samfunnet og for det politiske systemet. Det er ikke et stort tankesprang å forbinde den produksjonsendringen med de overraskende politiske utfallene noen få år senere.

I en dominobrikkeforstand kan vi si at utflyttingen av bedrifter fra USA bidro til å skape en politisk misstemning der betydelige deler av USA nå omfavner proteksjonisme, isolasjonisme og populisme.

Handelsoverskuddene

Ta punkt tre. Handelsoverskuddene til Kina, Japan og Tyskland har hatt sin motvekt i handelsunderskuddet til USA. Dette kan imidlertid ikke enkelt dekomponeres til en årsak-virkningssammenheng, for under- og overskudd bestemmes simultant.

Det kan altså både være sant at amerikanerne lokker verdens sparemidler inn i sin økonomi, og at verden dytter overskuddskapital på USA i mangel av bedre plasseringer.

Hvordan? Si at tyskerne har laget noen ypperlige roboter. De kan bruke dem selv – eller selge noen. Hvis amerikanske firmaer kjøper noen av dem, vil det være import av en produksjonsfaktor – kapital – og isolert sett representere et handelsunderskudd. Amerikanerne betaler ved at tyskerne får fordringer på dem eller aksjeposter hos dem.

Importen ble foretatt fordi USAs investeringer var større enn egen sparing, altså det som var igjen etter forbruk, så robotene representerer et investeringsoverskudd. For Tyskland var det motsatt. Dette betyr at amerikanerne er spretne nok til å ville investere mye, og at tyskerne ser så optimistisk på amerikanernes evner at de overlater produksjonsfaktorer til dem.

Det er så to nyanser. 1. Statsgjeld. 2. Forbruksmønster. Ta det siste først. Hvis amerikanerne har så høyt forbruk at sparingen blir lav, tvinges landet til å importere for å investere. I så fall er en del av investeringsoverskuddet, og handelsunderskuddet, skapt av et adferdsmønster i egen befolkning som over tid kan bli en utfordring. Å leve over evne over tid er hverken smart for et individ eller et land.

Ja, statsgjeldsoppbygging kan være uheldig – svært uheldig – hvis formålene ikke er gode og omfanget blir stort. Det er dumt å bygge broer til ingensteds. Men hold nå tungen rett i munnen: Du kan ha underskudd på statsbudsjettet uten å ha underskudd på handelsbalansen (hvis staten låner av egen befolkning), og du kan ha underskudd på handelsbalansen uten å ha underskudd på statsbudsjettet (hvis private kjøper fra utlandet). Kommentatorer ser ut til å stokke kortene her, men hovedpoenget er dette: Den amerikanske statsgjelden kommer av at staten kjører med for små skatteinntekter i forhold til utgiftene. Det amerikanske handelsunderskuddet kommer av at verden er interessert i å plassere ledige ressurser i USA.

Over tid er det problematisk hvis noen land bygger opp fordringer og andre land blir forgjeldet. For med fordringer kommer det makt og krav, og med gjeld kommer det avmakt og desperasjon. Blir desperasjonen stor nok, kan desperate land bli fristet til ikke å betale.

Det som i alle fall må være klart, er at de siste ukenes økninger i renten på amerikanske statsobligasjoner skyldes at aktører nå kvier seg for denne gjelden. De vil enten selge statspapirer eller ha bedre betalt for å anskaffe seg dem. Begge deler presser lange renter opp.

Produksjonslinjene

Punkt fire, produksjonslinjer. Alle økonomer jubler når de som er best på å lage noe, lager det. I utgangspunktet er derfor lange produksjonslinjer et vitnesbyrd om menneskets triumf over geografiske avstander, politiske grenser og ugjestmilde verdenshav.

Men i praksis har vi fått demonstrert at de linjene kan bli stoppet hvis politiske hensyn taler for det. Hormuzstredet er et eksempel på at det er mulig å strupe produksjonslinjene og bruke kvelertak politisk eller militært.

Det som i utgangspunktet var et fornuftig økonomisk arrangement, kan fort bli et geopolitisk våpen. Etter covid-19-pandemien og Ukraina-invasjonen har regjeringer i mange land innsett dette.

I USA ønsker de å være i stand til å sikre essensiell produksjon, og i Europa ønsker vi å bli uavhengige av amerikansk programvare. Forvent restrukturerte produksjonslinjer!

Kunnskapsøkonomien

Punkt fem er det vanskeligste punktet. For mens de foregående punktene i prinsippet kan håndteres med internasjonale avtaler, institusjoner og arrangementer, er det ingen klar måte å fordele gevinster og ulemper ved stordriftsfordeler på.

Her er kjerneproblemet: Si at Simon Leip skal utvikle en digital plattform, og det koster 5 milliarder kroner før første enhet kan lages, men deretter ingenting å levere enhet nummer to.

Hvis Leip oppnår skala, og selger én milliard enheter til 100 kroner stykket, vil han tjene 95 milliarder. Og i kunnskapsøkonomien oppstår slike muligheter – se bare på Meta og Alphabet. Kunnskapsøkonomien utsteder – via sin struktur med kolossale stordriftsfordeler – altså, som en helt nødvendig konsekvens, noen få personer med enorm makt. Den makten er hverken demokratisk tildelt eller politisk kontrollert.

I dag kan Elon Musk direkte påvirke krigen i Ukraina med Starlink-tilganger. Dessuten gir det politisk uro. Det er en giftig cocktail når store sosiale forskjeller kombineres med svekkede politiske institusjoner.

Economic Policy Institute har vist at mens en typisk amerikansk leder i 1965 tjente 21 ganger så mye som en typisk arbeidstager, tjente ledere i 2024 281 ganger så mye. Det gir dyp misnøye i befolkningen, og i denne misnøyen kan populistiske demagoger fiske stemmer ved forførende å love endring. Da kan folk i demokratiske valg gi fra seg demokratiet.

Hva ville vært Keynes’ løsning?

Keynes var en problemløser. Hva hadde han foreslått? På de fire første punktene ville han nok ha pekt på internasjonale avtaler med incentivordninger som ble overvåket av internasjonale organer, for han hadde troen på internasjonal samhandling.

Han skal for eksempel ha en stor del av æren for Bretton Woods-valutasystemet.

Konsekvensene av stordriftsfordelene er tricky. En teoretisk løsning, som er politisk ugjennomførbar, er omfordeling via skatt.

Glem skatt. I hvert fall inntektsskatt eller formuesskatt. Her hadde Keynes imidlertid kunnet overraske verden, akkurat som han på 1930-tallet overrasket verden med det uortodokse forslaget om å kutte den pengepolitiske lenken til gull. Det ga myndighetene rom for ekspansiv finanspolitikk.

I dag hadde Keynes nok en gang tenkt utenfor boksen. En mulig vill idé kunne være et forslag à la nobelprisvinners James Tobins tanke om en avgift på valutatransaksjoner, bare på digitalt leverte tjenester.

En slik avgift kunne være så liten at den ikke ble upopulær, men pålagt så hyppig at den ville gi betydelige provenyerprovenyerProveny er et begrep som brukes om inntekter eller økonomisk utbytte. Det refererer oftest til statens inntekter fra skatter og avgifter (Kilde: snl.no). Provenyene kunne danne basis for en borgerlønn, noe som ville øke aksepten for det kapitalistiske systemet og dempe uroen. Hvem vet? Folk speider etter, og håper på, en ny Keynes. Vi kunne trenge en.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no