Vi har i 46 år kjempet for sannhet, rettferdighet og forsoning, men motstanden vi har møtt, er ikke til å forstå.
Løgn og løftebrudd er begreper som ofte benyttes i politiske debatter. Er moral og ansvarlighet annerledes i politikken enn på andre områder i samfunnet? Hvorfor svarer ikke en statsråd på brev, og hvorfor trenerer regjeringen sitt ansvar for å følge opp et stortingsvedtak?
Jeg representerer 212 familier som fikk sitt liv brutalt endret som følge av norgeshistoriens største industriulykke, Alexander L. Kielland-katastrofen. Vi har i 46 år kjempet for sannhet, rettferdighet og forsoning, men motstanden vi har møtt, er ikke til å forstå.
Av alle er det Arbeiderpartiet og regjeringen som bruker sin posisjon og sin makt til å motarbeide oss, vi arbeidere som har ofret liv og helse for landets oljerikdom.
Regjerte landet
Det var Arbeiderpartiet som regjerte landet i 1980 da katastrofen inntraff. Det var deres regjering som hadde ansvaret for at vi i pionertiden på norsk sokkel hadde et mangelfullt regelverk, og for at det ble gitt dispensasjoner som åpenbart gikk på bekostning av helse, miljø og sikkerhet.
Det var også regjeringen Nordli som 24. april 1980 (vel tre uker etter Kielland-ulykken) fikk et grundig notat der Sjøfartsdirektoratet og Oljedirektoratet advarte om kritiske kapasitetsmangler i sikkerhetskurs og tilsyn. Fire dager senere ble det kritiske notatet erstattet med et nytt notat. I det nye notatet var advarslene betydelig nedtonet. I stedet ble hensynet til verftsindustriens sysselsetting fremhevet.
Det er solid dokumentert, også av Riksrevisjonen, at det forelå alvorlige svakheter i myndighetenes regelverk, kontroll og oppfølging som kan ha bidratt til at ulykken kunne skje, og til omfanget den fikk. Likeledes er det godt dokumentert at myndighetene ikke ivaretok dem som ble rammet av ulykken, og det er et faktum at det aldri har vært utbetalt noen form for statlig erstatning til ofrene.
Historisk vedtak
Vi er skuffet over at Arbeiderpartiet og dagens regjering ikke tar konsekvensen av de forsømmelsene myndighetene har begått i denne saken, og overrasket over at den manglende respekten for Stortingets vedtak.
Vi er takknemlige for de støttespillerne vi har på Stortinget, og som i juni i fjor fattet det historiske vedtaket om at de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken omsider skal få sin erstatning.
Regjeringen argumenterte imot en kompensasjonsordning og signaliserte etter vedtaket at man trengte tid for å komme tilbake til Stortinget med et forslag til kompensasjonsordning. Da tok ansvarlige politikere på Stortinget igjen regien, og etter høstens trontaledebatt vedtok et samlet storting, med unntak av Arbeiderpartiet, å be regjeringen om å fremlegge sitt forslag innen mars i år.
Har ikke fått svar
Kielland-nettverket, som representerer de etterlatte og overlevende, sendte et brev til energiministeren, med kopi til Statsministerens kontor, 4. mars i år med det vi mente var viktige innspill til regjeringens arbeid med saken. Vi har ikke fått svar.
Vi registrerer at også stortingsrepresentantene er frustrerte over regjeringens håndtering av saken. Det kom blant annet til uttrykk i et skriftlig spørsmål fra Alf Erik Andersen (Frp) som energiministeren besvarte 7. april. Andersen uttrykker sin sterke misnøye med «regjeringens bevisste trenering av saken», og han mener dette er «et svært dårlig signal til de som har bidratt til den formuen landet har i dag. Ofret sitt liv, helse og de etterlatte som satt igjen uten en pappa, uten håp og med store utfordringer resten av livet».
Han mener at regjeringen med sin trenering av saken ikke oppfyller Stortingets vedtak fra trontaledebatten i høst, da det altså ble gitt en frist for å legge frem forslag til kompensasjonsordning innen mars 2026.
Energiministeren erkjenner i sitt svar at regjeringen ikke har fulgt opp stortingsvedtaket, men bebuder at regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett 2026 vil «redegjøre nærmere for hvordan en kompensasjonsordning kan utformes og anslag for budsjettmessige konsekvenser».
Hvor blir det av samvittigheten?
Vi registrerer at saken igjen trekker ut i tid. Med nye utsettelser er det flere av våre medlemmer som ikke får oppleve det oppgjøret og den rettferdigheten de har ventet på. Bare siden vedtaket om kompensasjonsordning ble fattet i juni i fjor, har et tosifret antall enker og overlevende falt fra.
Vi undres over at regjeringen så enkelt kan neglisjere frister gitt av Stortinget. Det gjør inntrykk på oss at en av våre gode støttespillere anklager regjeringen for bevisst å trenere saken. Vi undres over at Arbeiderparti-regjeringen erstattet et kritisk regjeringsnotat den gang i 1980, og vi forstår ikke at det kunne passere uten konsekvenser at Kielland-riggen ikke var godkjent som boligplattform da vi var 212 arbeidere som ble henvist til å benytte den som vår bolig på Ekofiskfeltet. Og vi lurer på hvorfor regjeringen ikke svarer på brev.
Til slutt er det et tankekors for oss når representanter for Arbeiderpartiet gir oppriktig uttrykk for forståelse for vår sak, og at de egentlig ønsket å stemme for kompensasjon, men at de er nødt til å følge partiet. Hvor blir det av samvittigheten og integriteten i politikken?
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
