Min egen reise har lært meg at man kan bygge et godt liv selv etter en tøff start. Men det krever at samfunnet rundt deg stiller opp med trygghet når det stormer som verst.
Jeg vet hvordan det føles når grunnmuren i livet forsvinner. Som barn på flukt lærte jeg tidlig at trygghet ikke er noe man kan ta for gitt. Jeg kjenner lukten av usikkerhet og lyden av voksne som snakker med dempede stemmer om hvor vi skal sove i morgen. Derfor treffer Kirkens Bymisjons ferske rapport meg ikke bare som politiker, men som menneske: Rekordmange barn i Norge er i dag bostedsløse.
Dette er ikke bare statistikk. Det er 952 barndommer som akkurat nå leves i en unntakstilstand. Det er nesten 1000 barn som ikke vet om de har en pult å gjøre lekser ved, eller en dør de kan lukke bak seg når verden blir for stor.
En fallitterklæring for velferdsstaten
Kirkens Bymisjon har gjennomført en omfattende kartlegging som viser en urovekkende utvikling. For første gang siden målingene startet, ser vi en eksplosiv økning i antall barn som lever uten et fast hjem. De bor på hospits, i midlertidige kommunale boliger, eller de «surfer» på sofaer hos slektninger og bekjente.
For første gang siden målingene startet, ser vi en eksplosiv økning i antall barn som lever uten et fast hjem
Som tidligere ansvarlig for velferd og sosiale tjenester i Norges største by vet jeg at systemet er rigget for å fange opp de svakeste. Men rapporten viser at sikkerhetsnettet har fått for store masker. Når vi ser at barnefamilier blir boende i måneder og år i boliger som er ment å være kortsiktige kriseløsninger, har vi som samfunn sviktet vårt viktigste mandat: å verne om barna.
Barndommen kan ikke settes på pause
Et barn som ikke har et fast bosted, mister mer enn bare et tak over hodet. De mister kontinuitet i skolegangen, de mister vennskap fordi de stadig må flytte, og de mister den grunnleggende følelsen av verdighet. Kirkens Bymisjon belyser hvordan den vedvarende usikkerheten setter dype spor i barnas psykiske helse.
Vi snakker om barn som vokser opp i en «ventetilstand». Men barndommen kan ikke settes på pause. Den skjer her og nå. Hver dag et barn tilbringer i en utrygg bosituasjon, er en dag tapt for lek, læring og utvikling.
Fra politisk vilje til konkret handling
Jeg vil berømme Kirkens Bymisjon for å belyse denne mørke siden av det norske glansbildet. De gjør en formidabel innsats i frontlinjen, men de kan ikke bære dette ansvaret alene. Som leder av helse- og sosialkomiteen så jeg ofte hvordan gode intensjoner druknet i byråkratiske prosesser.
Vi trenger nå en ekstraordinær innsats på tvers av stat og kommune. Vi må:
1. Styrke barns rett til et stabilt botilbud. Midlertidige løsninger skal aldri vare mer enn noen uker for familier med barn.
2. Skape faste og trygge løsninger i samarbeid med markedet. Vi må i samarbeid med gode krefter i markedet finne faste og trygge løsninger som er tilpasset barnefamilier, slik at vi sikrer stabilitet og forutsigbarhet for de minste.
3. Sikre helhetlig oppfølging. En bolig er bare starten. Disse familiene trenger tett støtte fra skole, helsevesen og barnevern for å bryte sårbarhetens sirkel.
Et løfte til de minste
Bak Kirkens Bymisjons tall skjuler det seg ansikter. Små ansikter som ser på oss og forventer at vi som voksne og beslutningstagere tar ansvar.
Min egen reise har lært meg at man kan bygge et godt liv selv etter en tøff start, men det krever at samfunnet rundt deg stiller opp med trygghet når det stormer som verst. Alle barn fortjener en verdig, trygg og god barndom. Det er ikke et privilegium, det er en rettighet.
Norge er et av verdens rikeste land. At nesten 1000 barn i 2026 mangler et hjem, er ikke bare en utfordring – det er en skam vi umiddelbart må vaske av oss. For barna våre har ikke tid til å vente på neste statsbudsjett eller neste utredning. De trenger et sted å bo i kveld.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
