Lavere ankomsttall betyr ikke automatisk at innvandringspolitikken er bærekraftig. Det avgjørende er om boligpress, utenforskap og kriminalitet går ned.
I en kronikk i Aftenposten 17. juli mener Lars Østby at det ikke er behov for strengere innvandringspolitikk fordi flyktningankomstene var lavere i fjor. Det er en svak analyse.
Dagens debatt handler ikke først og fremst om ankomsttall, men om hvilke rammevilkår Norge trenger for å løse samfunnsutfordringene som flere tiår med høy innvandring har skapt.
Vi må redusere kostnadene og presset på boliger og tjenester. Vi må snu utviklingen av segregering, utenforskap, kriminalitet og fremmedgjøring. Først når disse trendene er målbart snudd, kan vi snakke om bærekraft.
Belastningen forsvinner ikke
Østby kan ikke velge seg et ankomsttall eller referanseår og erklære nivået fornuftig. Dersom problemene vokser, er innvandringen høyere enn det samfunnet klarer å absorbere uten å forsterke dem. Da kan vi stramme ytterligere inn.
Det er også misvisende å sette ukrainerne i parentes. De kan ha bedre forutsetninger for å tilpasse seg enn mange andre flyktninggrupper, men trenger fortsatt boliger, skoleplasser, helsetjenester og oppfølging. Belastningen forsvinner ikke fordi de plasseres i en annen statistisk kategori.
Integreringsoppgaven bygger seg opp over tid. Utfordringene fra tidligere tiår forsvinner ikke fordi tilstrømningen ett år er lavere. Konsekvensene varer lenge, og problemer som kriminalitet kan være mer fremtredende i andre generasjon.
Bevisbyrden ligger hos dem som vil mykne opp
Østby hevder at strengere innvandring ikke gir bedre integrering, men begrunner det ikke. Argumentene peker motsatt vei. Svært lav tilstrømning gir kommunene kapasitet til å følge opp dem som allerede bor her, reduserer presset på tjenester og begrenser påfyll til diasporamiljøer med svak kontakt til det norske samfunnet.
Lav innvandring over tid gir flere mulighet til å lære språket, komme i arbeid og utvikle sterkere tilhørighet til Norge. Det kan redusere fremmedgjøring, fordommer og indre spenninger.
Bevisbyrden ligger hos dem som vil tilføre nye integreringsoppgaver før vi har løst de gamle. Så lenge de negative trendene ikke er snudd, finnes det ikke empirisk grunnlag for å kalle nivået bærekraftig.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
