Jan Mayen var «ingenmannsland». Så kom Det norske meteorologiske institutt.
I august 2025 ble det grundig markert at det var 100 år siden Svalbard ble norsk. I år kan vi følge opp med en annen ishavsøy – Jan Mayen. Den ble norsk for 100 år siden, nøyaktig den 21. april 1926.
Som et interessant særtilfelle ble ikke Jan Mayen annektert for Norge eller den norske kongen, som ellers var vanlig, men på vegne av et institutt: Det norske meteorologiske institutt (DNMI).
Trengte værrapporter
Historien startet for alvor i 1921 da Norge ble oppmuntret av fagfolk i de nordeuropeiske landene til å etablere en værobservasjonsstasjon på Jan Mayen. Værrapporter fra denne ensomme basen ute i Nord-Atlanteren ville være svært nyttige, særlig fordi stormer fra nordvest var fryktet både på land og, ikke minst, i forbindelse med fiskeriflåten ute på havet.
Tanken var blitt luftet allerede i 1914, og andre land så det som nokså naturlig at Norge kunne stå for en slik stasjon. Norge lå nærmest, hadde viktig fiskeri- og selfangstaktivitet i området og hadde allerede drevet med overvintringsfangst av rev på øya.
I 1921 forente en privat ekspedisjon planer om revefangst med idéen om en meteorologisk stasjon. De fikk med seg støtte og bidrag fra det norske geofysiske miljøet: Den Vestlandske Veirvarsling i Bergen og Geofysisk Institutt i Tromsø – avdelinger av Meteorologisk Institutt i Oslo – sto for blant annet instrumentanskaffelse. Staten bidro med omtrent to tredjedeler av kostnaden til ekspedisjonen og etableringen.
Hagbard Ekerold hadde allerede erfaring fra to år på Svalbard. Han fikk med seg Edvard Ullereng (også kjent som Ullring) som telegrafist, Gerhard Johansen som stuert, ingeniør Per Løvfald og svensk byggmester Viktor S. Lindsten.
To skuter, «Polarfront» og «Isfuglen», førte folk og utstyr over havet til Jan Mayen, hvor stasjonen ble etablert.
Svært utsatt for sterke vinder
Bygging av stasjonen – et hus på 5,6 ganger 5,6 meter – var en bragd for de fem mennene under de rådende forholdene.
Jan Mayen er en vulkansk øy og svært utsatt for sterke vinder. Bakken består av svart lava og sand. Små jordskjelv fra den nærliggende vulkanen Beerenberg kan skremme selv den sterkeste.
Ekerold beskrev reisingen av antennemastene i fryktelig vær med snøstormer og nedising. Han la til at «min styrke kun bestaar av 3 mand samt en bitte liten stuert».
Revefangst var beregnet inn i mennenes lønn for overvintringen, og værmeldinger ble sendt til Tromsø syv ganger daglig.
På denne tiden var Jan Mayen «ingenmannsland», som Svalbard hadde vært før norsk overtagelse. Det hadde foregått nederlandsk hvalfangst med sommerbaser på øya på 1600-tallet. Og en vitenskapelig ekspedisjon fra Østerrike-Ungarn hadde tilbrakt 13 måneder på øya i 1882–1883.
Ellers hadde enkelte vitenskapelige eller oppdagelsesekspedisjoner vært innom for en dag eller to, og fangstmenn hadde prøvd seg på overvintring i små hytter av og til siden 1906.
Det fantes en slik ekspedisjon på øya da Ekerolds gruppe ankom, og flere skulle komme og gå i årene etter at stasjonen ble etablert. Stasjonen var faktisk en støtte for fangstmenn, som derved fikk en viss sikkerhet i tilfelle uhell eller manglende proviant for eksempel.
I praksis isolert
Så var det også slik at flere folk på denne forholdsvis avgrensede øya kunne gå litt vel opp i hverandre. Etter etableringen av værstasjonen overtok Geofysisk Institutt (senere Vervarslinga i Tromsø) ansvaret for stasjonen, og mannskapene ble byttet ut om sommeren hvert år.
Forholdene var aldri helt bekvemme, og mennene var i praksis isolert det meste av året bortsett fra telegrafforbindelsen. I tillegg var et bekymringspunkt både de andre på øya og andre land og personer som mente seg like berettiget til å overta eller «eie» deler av øya.
Allerede i desember 1921 var Ekerold inne på tanken på å sikre området rundt stasjonen ved annektering, gjerne hele øya for den saks skyld. Han telegraferte til Bergen at «da er det intet i veien for at jeg kan annektere hele øen og saaledes sikre Norge bruken av denne elendige aske og isdyngen som stormvarselsstation, hvilket er det eneste den duger til».
Brevet ble sendt videre til Utenriksdepartementet, som mente at øya heller skulle annekteres til fordel for DNMI. Som sagt så gjort, i hvert fall så langt det gjaldt området midt på øya der stasjonen lå.
Ekerold bestilte «2 dusin emaljerte skilter med skruehuller i hjørnene. Paaskrift: Det Norske Meteorologiske Instituts eiendomme, annektert den 16. jan. 1922 av ingeniør Hag. Ekerold, vidner: V.S. Lindsten, Per Løvfald». Skiltene ankom og ble satt opp på passende steder der andre kunne gå i land eller slå seg til i hytter.
Den offisielle norske (meteorologiske) tilstedeværelsen på øya hadde derved startet. Den har hittil vart uavbrutt, bortsett fra seks måneder under krigsvinteren 1940–1941, da mannskapet ble evakuert til Storbritannia for senere å bli returnert sammen med en liten garnison til å forsvare dem og øya.
Forfatter Nordahl Grieg besøkte garnisonen to ganger under krigen og laget diktet «Øya i ishavet», som nærmest er blitt Jan Mayens offisielle hymne. Det første verset lyder:
Mørk står en øy av hav,
ensom og kald og bar.
Dette er Norges land.
Dette er alt vi har.
Det var ikke nok å etablere et eierforhold til bare den midterste delen av øya, så de handlekraftige mannskapene på stasjonen utvidet anneksjonen 5. februar 1926 til også å omfatte den sørlige delen av øya.
Til slutt, 21. april 1926, ble den nordlige delen innlemmet i DNMIs eiendom. Dette ble gjort ved at Fritz Øien og Kvive Andersen fra stasjonen rodde den farlige strekningen forbi Beerenbergs isbrefronter til nordsiden i en selvsnekret liten pram tettet med margarin og tvist for å sette opp anneksjonsskiltene.
Tre år senere, 8. mai 1929, ble Jan Mayen ved «kongelig kundgjørelse» inndratt under norsk statshøyhet, og øya ble fullt og helt en del av Norge, for øvrig uten de internasjonale forpliktelsene som Svalbard har gjennom Svalbardtraktaten.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
