I min nye jobb får jeg det umulige spørsmålet: Hva er dine favorittbøker? Svaret inneholder sjøkarer, søskenkjærlighet og sci-fi.
Det myldrer i kulturredaksjonen for tiden, for nå lanserer vi Aftenposten Bok! Et nytt hjem for alt bokstoffet vårt.
Det blir videoer på sosiale medier, Månedens lydbok og tilhørende bokklubb. Ja, og premiere på dette nyhetsbrevet.
Helt på tampen av året fikk jeg nemlig en koko telefon. Det var Aftenposten som ville tilby meg jobben som bokjournalist. Altså, sprett champagnen!
Og det betyr at verdens vanskeligste spørsmål nå stadig kommer min vei:
«Hva er dine favorittbøker, da?»
Er du som meg, så synes du dette er nærmest umulig. Men jeg er herved proff, stålsetter meg og byr på noen eksempler.
Hvorfor skal jeg alltid sette så mye på spill?
Du har sikkert allerede hilst på min kjære følgesvenn, Nordahl Grieg, gjennom diktet «Til ungdommen». Mange tenker nok at han hører en fortid til, men for meg – som har gått med ham i baklommen siden tenårene – er han evig aktuell. Jeg leser ham alltid når det skjer store ting i livet og jeg blir irritert:
Hvorfor skal du alltid sette så mye på spill for deg selv?
«O, det er trods alt at leve!», leser jeg i mitt yndlingsdikt «Rundt Kap det gode Haab». Jo visst, Nordahl, det var sånn det var.
Jeg tror greia med Grieg er at han trigger min evige drøm om å være en sjøkar. Om å være eventyrer, om å «kaste op sin grøngule sjæl over den spanske sjø» – et enormt tydelig bilde på å ha driti seg ut – for så igjen å kjenne jord under foten.
Det er noe med de brødskivene
Og så finnes det noen bøker som er knyttet til spesifikke mennesker i livet, da. Som denne.
Jeg har to småsøsken som jeg forguder. Spesielt ett dikt i denne boken gjør at jeg tar til tårene. Det skjer hver gang jeg leser det, selv den tusende. Det er noe med de brødskivene, altså. Gets me every time. Bare les her:
For søstre
skal spise av hverandres brødskiver,
puste hverandre inn i ørene,
drikke av det samme glasset,
sier jeg
og holder henne i hånden
denne søsteren min,
holder henne hardt i hånden.
Snufs.
Verdens undergang og indre ro
Så er det bøkene som gjør det motsatte av å speile livet. De som trekker oss bort! Og det trenger vi alle i denne selvopptatte samtiden.
Mitt bud: Apokalypsehistorier er kuren for enhver navlebeskuelsesangst. For mine problemer blir så små i forhold til det at verden skal gå under.
For noen år tilbake hadde jeg nettopp levert fra meg et prosjekt som jeg hadde brukt flere år på å lage, og var helt på felgen. Da ble «Project Hail Mary» med til barndomsbyen Grimstad, i det som ble en slags enketilværelse.
Jeg gikk ned på brygga og kjøpte reker, dekket pent på for én med blomster og finservise, vurderte om jeg skulle skaffe meg dverghamster og drakk vin. Ja, og leste om Ryland Grace sin science-heavy søken etter svar og vennskap i verdensrommet, hele døgnet rundt. Jeg tror aldri jeg har lest så mye i ett strekk. Og det reddet det slitne hodet mitt totalt.
PS: Ja, den er nettopp utgitt som film med Ryan Gosling i hovedrollen, men jeg synes du skal gi boken en sjanse.
Posere med Proust
Jeg er en enormt nostalgisk type. Derfor traff kongen av erindringslitteratur meg hardt etter et langt strekk med Njålssoga og Bibelen (!) på litteraturstudiet.
Minnebildene i denne boken kjennes så nære og kjente. Som når det begynner å regne og alle haster med å få inn hagemøbler og komme seg under tak. Da reiser bestemoren seg og går ut i hagen. «Endelig kan man da puste!» sier hun. Det minner meg om da jeg var liten og vi løp ut i hammocken for å lytte til regnet. Smaken av Kornmo-kjeks med brunost trekker meg alltid tilbake til de øyeblikkene. Litt på samme måte som bokens berømte petites madeleines-kaker.
For øvrig er jo «Proust» og «pretensiøst» to ord som gjerne holder hender. Mang en litteraturstudent har brukt Proust til posering. Inkludert meg. For det var denne boken jeg ville bli sett med, sittende med et rødvinsglass innerst på den dunkle bula Bonanza bar. Jeg likte ikke rødvin så godt en gang. Men kjærligheten til boken var ekte, altså, bare så det er sagt.
Dette var med andre ord min debut på performativ lesing – et fenomen jeg holder på å lage en sak om til dere!
Gørrete udøde og savnet etter hvem de var
Tør jeg si det? Holder du en kniv til strupen min og spør om favorittbok, vil jeg trolig stotre frem denne. Etter å ha pløyd meg gjennom mange klassikere lengtet jeg etter noe weird. Da fikk jeg dette tipset av en venninne. Og «Håndtering av udøde» av John Ajvide Lindqvist er. Så. Bra.
Jeg elsker skrekk i filmer, på TV og på Playstation også, og dette er rett og slett dødsekkelt. Råtnende kropper, åler i mager og generelt gørr. Men det er også kjærlighet og lengsel, anger og frykten for å miste folk. Hele det fine og vonde ved livet i ett verk; ved å tviholde på det som har vært, kan du risikere å ødelegge alt.
Puh.
Din tur! Hva er dine favoritter? Send meg en mail på bok@aftenposten.no da, vel. Håper jeg hører fra deg.
God helg!
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
