Resepten Nordal foreslår, peker i stikk motsatt vei av det den seriøse lese- og skriveforskningen sier vi trenger.
Stipendiat Ane Nordals oppskrift på skolens konsentrasjonskrise er å fjerne det elevene strever med. Det er en dypt defensiv resept, og den peker stikk motsatt vei av hva den seriøse forskningen sier vi trenger.
«Ting jeg kunne gjøre for bare fem år siden, får jeg ikke til lenger. Før kunne jeg dele ut en novelle og be elevene lese den. Nå går ikke det lenger.»
Sitatet kommer fra Dag Beek, i Aftenposten 28. april. Han har vært lærer i 33 år, og nærmer seg nå pensjon. I en reportasje fra Haumyrheia skole i Kristiansand setter han ord på de følelsene mange lærere har kjent på de siste årene: «Mange sier at de kjeder seg.»
Nå er det vel hverken noe nytt, eller noe galt i, at unger kjeder seg på skolen. Men i den samme reportasjen får stipendiat Ane Nordal ved UiA anledning til å tenke seg høyt gjennom problemet. Hun lander på følgende konklusjon: Elevene bør ikke skrive novelle. Og de bør ikke analysere dikt. Det er «ikke behov i samfunnet» for slikt. Skolen må «tenke utenfor boksen», «åpne klasserommet» og rive de «tette skottene mellom fagene».
Spinkelt grunnlag
Midt i bunken av problemer læreren Beek beskriver, er altså forskeren Nordals svar å fjerne det han savner. Så da venter vi spent til at gymlæreren melder at ungene ikke lenger orker å løpe en kilometer, og løsningen blir at de vel kommer seg like fort til mål på en elsparkesykkel.
Men hva har Nordal egentlig forsket på, som danner grunnlaget for en så sveipende og ødeleggende dom? Hun er stipendiat ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder (UiA) og holder på med en avhandling om lærernes profesjonelle handlingsrom under den nye norskplanen. Datagrunnlaget hennes er intervjuer med 11 lærere. Noen ville kanskje si at det er et vel spinkelt grunnlag for å erklære novellen overflødig.
Det er klassisk i debatten om skolen, dessverre. Én ting er at det er overraskende defensivt. Noe annet er jo at det fremstår direkte uinformert. Resepten Nordal foreslår, peker altså i stikk motsatt vei av det den seriøse lese- og skriveforskningen sier vi trenger.
Å skrive en skjønnlitterær tekst, som en novelle, er en ganske velprøvd og effektiv form for trening. Når en 14-åring skal skape en sammenhengende fortelling, må hun velge: Hva skal med, hva skal ut, hvilke setninger er nødvendige, hvilke er ikke det. Hun må holde et helt univers i hodet samtidig, og hun må lese seg selv kritisk og stå i en ganske krevende motstand som tvinger frem tenkning.
Det samme med diktlesing. Å lese noe, ordentlig, langsomt, om igjen, er noe av det mest kognitivt krevende og disiplinerende vi gjør i skolen. Den amerikanske leseforskeren Maryanne Wolf har gjennom flere bøker dokumentert hvordan nettopp slik nærlesing bygger nevrale nettverk for empati, kritisk tenkning og selvrefleksjon. Disse kretsene former seg ikke av seg selv, men må trenes opp gjennom møtet med krevende tekster.
Den norske forskeren Anne Mangen har vist det samme empirisk: forståelsen av lange, sammenhengende tekster er bedre på papir enn på skjerm, og det er de svake leserne som taper mest når dybdelesingen forsvinner.
Og hva er det egentlig Nordal vil åpne når hun snakker om «de tette skottene mellom fagene»?
Pedagogisk grøt
Skillene mellom norsk og naturfag er ikke en bygningsfeil. Et naturfaglig spørsmål stilles på én måte, et norskfaglig spørsmål på en annen. En labrapport og en novelle har ikke samme formål, ikke samme hensikt, og de bygger ikke det samme i hodet på en elev.
Å lese noe, ordentlig, langsomt, om igjen, er noe av det mest kognitivt krevende og disiplinerende vi gjør i skolen
Forskningen på fagspesifikk literacy, sentralt formidlet her hjemme av for eksempel Marte Blikstad-Balas, viser tydelig at skriftkyndighet er knyttet til de bestemte måtene du tenker, leser og skriver på innenfor et bestemt fag.
Med andre ord: Det er nettopp gjennom møtet med fagets egen logikk at eleven får utviklet det Nordal etterlyser. Når man «åpner klasserommet» og lar alt flyte sammen i tverrfaglige tema, skjer ofte det motsatte av det man tror.
Alle lærere har erfart det, og forskningen på fagfornyelsens tverrfaglige tema er i ferd med å bekrefte det: Oppleggene ender i en pedagogisk grøt der ingen av fagene får utfolde sin egen tenkning. Elevene lærer å lage et bra nok sluttprodukt om «bærekraftig utvikling» uten noen gang å ha stått i spenningen ved et konkret og krevende problem, for eksempel ved å bli tvunget gjennom den intellektuelle disiplinen et matematisk bevis krever.
Står enhetsskolen for fall?
Nordal stiller imidlertid et veldig interessant spørsmål. «Står enhetstanken for fall? Skal alle inn i samme form? Jeg tror ikke det går lenger.»
Det er nok mange lærere som er enige. Men enhetsskolen står ikke for fall fordi den krever for mye av elevene. Skolen risikerer å gjøre seg selv ubrukelig fordi den krever mindre og mindre forpliktende læring, og i for liten grad dyrker ikke-kognitive ferdigheter som utholdenhet, konsentrasjon og flid.
For hva er det elevene selv sier? At de soner ut når de må lese samme tekst flere ganger. Det er slitsomt å sitte stille. Dette beskriver vel ikke ungdom som har vokst fra fagene? Det beskriver ungdom som mangler trening i å holde oppmerksomhet over tid. Og det belyser en dyp svikt i hvordan vi har bygget læringsvaner i skolen.
For å si det helt tydelig: Vi skal ikke senke kravene fordi denne generasjonen strever. Vi har allerede gjort dem en bjørnetjeneste ved å ta fra dem bøkene og konsentrasjonen. Om vi nå skal lytte til Nordal og også fjerne de hevdvunne metodene for dyp læring, egenmotivasjon og faglig stolthet, er vi på vei mot det utilgivelige.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
