Kjernekraft er ikke vanskelig

Manglende kompetanse i Norge er ikke et argument mot å sette i gang med kjernekraft.

Kjernekraftutvalget har levert en grundig rapport, og nå debatteres konklusjonene og hvordan dette skal følges opp. Kjernekraftutvalget konkluderer enstemmig med at vi bør gjøre en nasjonal innsats for å bygge kompetanse og kapasitet, men ikke sette i gang en utbyggingsprosess i dag.

Ett argument for denne konklusjonen fra medlemmer i Kjernekraftutvalget er mangel på kompetanse (se kronikk i Aftenposten 20. april). De sier at «kjernekraft stiller helt ekstraordinære krav til kompetanse, sikkerhet og beredskap». Vi er enige i dette sitatet, men deler ikke konklusjonen om at det blir for vanskelig å sette i gang.

Ikke noe mystisk nytt fagfelt

Norge bygget sin første reaktor i 1951. Vi har jobbet med forskning på kjernekraft i alle årene siden det og har fortsatt aktivt samarbeid med alle vestlige land som har kjernekraft.

Norge har et lovverk og en strålevernmyndighet. Så dette er ikke noe mystisk nytt fagfelt slik det var i 1951, eller slik oljeutvinning til sjøs var det da vi begynte i Nordsjøen.

Vi mener også at graden av overførbarhet fra oljeindustrien er sterkt undervurdert i nevnte artikkel. Dette gjelder sikkerhetstenkning, store prosjektgjennomføringer og generell kunnskap om prosessindustri.

Det vi er enige med artikkelforfatterne om, er at det er en viktig beslutning, og at det tar tid å oppdatere rammeverk og bygge kapasitet i alle berørte myndigheter. Så spørsmålet blir heller om hvorvidt vi i Norge skal begynne prosessen nå, eller bare utsette den i mange år før vi setter i gang.

Tre milepæler

Det kommer forslag både fra private aktører og politiske partier om å igangsette utbygging nå. Vi vil her påpeke at Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) milepælsplan, som anbefalt av NOU-en, må følges, og at man i Norge ikke åpner for å sjonglere med aktivitetene i milepælsplanen.

Kort fortalt består IAEAs veiviser av tre milepæler med underpunkter:

1. Landet er klart til å inngå i en kunnskapsbasert forpliktelse til kjernekraft (Med underpunkter: a) Landet bygger tilstrekkelig kompetanse, b) forankrer planen om bygging av kjernekraft og c) reviderer lovverk og forvaltning for å håndtere bygging av kjernekraft).
2. Landet er klart til å invitere industrien til å gi tilbud til anbud og konkretisere byggeplaner.
3. Landet er klart til å drifte sitt første kjernekraftverk.

Når aktører som Norsk kjernekraft og noen politiske partier allerede nå konkluderer med lokasjoner, snakker med reaktorprodusenter og ber Stortinget utrede for pilotprosjekter for SMR-bygging (små modulære reaktorer), kan dette være gode parallelle prosesser for å inkludere alle berørte parter og begynne diskusjonen.

Men tanken om å bygge et pilotprosjekt uten at landet for fullt satser på kjernekraft, frarådes sterkt. Det vi må passe på, er å ikke tukle med rekkefølgen i den trinnvise prosessen som resulterer i ny, pålitelig og utslippsfri kraft til norsk industri og norske strømkunder.

Må ivareta sikkerheten

I kjernekraft er det en uomtvistelig faktor vi alle lever etter: sikkerhet. Kjernekraften kalles ikke verdens mest regulerte industri uten grunn.

Norge er, som mange andre land, forpliktet til å følge internasjonale retningslinjer for å ivareta sikkerheten ved nukleære anlegg. Om vi i hui og hast neglisjerer disse forpliktelsene, eller våre egne strålevernmyndigheter føler at sikkerhetsparametere ikke er etter satt standard, settes alt på pause, og vi må tilbake til tegnebordet.

Her er det mange eksempler hvor en umoden prosess har ledet til budsjettsprekk. Da blir det dyrt, for taksameteret fortsetter å gå.

La oss til slutt dedikere noen linjer til ordet «forpliktelse». Som den første milepælen tilsier, må land inngå en kunnskapsbasert forpliktelse til kjernekraft. Det finnes ingen unntak, da alle nukleære operasjoner krever forpliktelser til sikker bygging, drift, dekommisjonering og avfallsbehandling.

Selv et pilotprosjekt er en forpliktelse i evighetsperspektiv, uansett hvor stort eller lite det måtte være. Da bør vi gjøre tingene i riktig rekkefølge. Da bør staten ta styringen og ikke overlate til private aktører å velge rekkefølgen i IAEAs milepælsplan.

Det er et politisk valg om vi skal sette i gang prosessen. Det er mange argumenter for og imot dette. Manglende kompetanse i Norge er ikke et argument mot å sette i gang med kjernekraft. Kjernekraft er ikke fryktelig vanskelig.

En kjernekraftindustri må bygge på kunnskap og kompetanse. Denne må bygges opp og vedlikeholdes. Vi er enige med Kjernekraftutvalget i at kompetansebygging er viktig uansett hva som er utfallet av den nåværende diskusjonen.

Institutt for energiteknikk (IFE) er et naturlig samlingspunkt for å etablere et slikt kompetansesenter som foreslås i NOU-en. IFE har forsket på kjernekraft i snart 80 år og er godt rustet for å ta dette videre i en praktisk sammenheng. Selvfølgelig sammen med organisasjoner som har kunnskap om lover, regelverk og industriell applikasjon.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no