Kokken satser alt på «verdens beste kjøttrett»: – Kall det gjerne en dum idé.

Norges ledende schnitzelhus?

Det burde man kanskje finne på et herskapelig hotell med wienersalong i mahogni og keiserlig schwung? Kanskje bak Slottet et sted, i en staselig hovedstadsgate for den betalingsglade middelklassen?

Tro om igjen! Noe sånt finnes ikke i Oslo.

I stedet finner du det avsides og inneklemt mellom Rema 1000 og en grå boligblokk på Gjøvik.

Eller rettere sagt, ikke på Gjøvik, men i en av Gjøviks forsteder.

Det var altså her en slovener – i en alder av 50 år – skulle gå all-in for sitt kompromissløse schnitzel-prosjekt og bli verdensledende nord for Wien. I hvert fall ifølge ham selv. For Marvin Levang er ingen vanlig mann, må vite.

Han er en schnitzelens mann, og når han snakker om schnitzelen, som onde tunger kan komme til å kalle en tørr skosåle, maler han med lange setninger og dirrende entusiasme.

– Velkommen til verdens navle, kommenterer sloveneren.

En så kontinental mann, på et så lokalt sted. Levang har bodd på «50 adresser på tre kontinenter». Ikke spør om alle de «havarerte relasjonene». Om han har barn? Vet ikke, spøker han. Nå er det blitt 12 år i Gjøvik-forstaden Kopperud.

«Galskap», sier han.

Det er ingen ord som sitter løsere i munnen på schnitzelmannen. Dette er ikke for å tjene til livets opphold, det er livets opphold. 16 timer om dagen. Kun slik kan han perfeksjonere den lille menyen bestående av fiskesuppe, hvitløksgratinerte snegler og husets seks forskjellige schnitzelvarianter.

Men det jobbes ikke bare med å lage mat, det jobbes også med å prate. Sloveneren bærer hurtig av sted ned historiske avstikkere. Fra 1600-tallets Frankrike. Til Wien, til Medici-familien i 1300-tallets Firenze og tilbake igjen til Kopperud – verdens navle. Galskap.

Og så står sneglene på bordet.

– De beste nord for Paris, sier han.

Ring meg om du noen gang finner bedre, insisteres det. To ganger.

Den subtile og soppaktige smaken av sneglene er deilig omsauset av et sydende lag av smør, hvitløk og urter.

– Skal jeg klones? spør han. Men fra spøk til det vi må tro er alvor:

Sloveneren har en åpen invitasjon til Fifth Avenue i New York.

Det er sneglenes skyld. De samme sneglene som gjør at han ofte går amok på bakrommet. Av og til spiser han hele bokser. «Ikke si det til legen min», hvisker han. Galskap.

Det var disse en styrtrik herremann fikk oppleve da han forvillet seg fra New York til verdens navle. Han hadde spist snegler over hele verden, på alle mulige trestjerners restauranter, men her på Kopperud …

– Call me anytime, hadde han sagt, og schnitzelhuset i The Big Apple skulle bli en realitet.

– But the liquor tax … den er jo på one million dollar der borte, hadde sloveneren kontret. Noe som for øvrig ikke stemmer i det hele tatt.

– Penger er ikke noe problem for meg, svarte amerikaneren.

Sporene etter denne mannen er fortsatt å finne i de mange svarte gjestebøkene på Schnitzelhuset. De står på rekke og rad foran Gustav Klimt-printene som dekorerer restaurantens vegger.

– Når jeg en dag stenger, er det kun gjestebøkene jeg tar med meg og går, sier Levang.

Han tar altså ikke med seg biblioteket på «800 kokebøker».

For er det noe man sitter igjen med etter å ha besøkt restauranten i Gjøviks forstad, er det en mann som ikke bare er belest til fingerspissene. Det er også en mann som har forlest seg på historie og mathistorie – og hvordan de er innvevd i hverandre.

– Det er en galskapens verden. Med verdenshistorie og mathistorie går alt opp. Det eksploderer i midten, og de står igjen som to påler.

Dessuten kan de lete lenge etter denne kvaliteten nede på kontinentet, forteller han.

– Norske bønder og norsk slakt. Noen tror det er grønnere på andre siden, men jeg må skuffe dem.

Han fortsetter med pondus:

– Bønder, tusen hjertelig takk, men de får altfor lite betalt. Det kan du skrive. Det må du sitere meg på, sier han og hamrer med både én og to slegger på det løvtynne kalvestykket.

Det som ser lett ut, er det vanskelige, men det er ikke så mye han kan forklare. Det han kaller «taus kunnskap», står sentralt.

Men kunnskapen om hvor schnitzelen kommer fra, den er ikke akkurat taus på Schnitzelhus på Kopperud.

– Schnitzelen er veldig misforstått. Jeg hadde en østerriker fra Wien på besøk her forleden, og jeg tok ham på sengen. Jeg sa til ham: Wienerschnitzelen har ingenting med Wien å gjøre.

Han fnyser av de som tror det, og det er ikke få.

De bommer med 700 år, ifølge mannen på Kopperud. Feil land er det også.

Vi skal til Italia. Men nei, ikke den kjente legenden om den østerrikske generalen Joseph Radetzky som tok med seg schnitzelen over Alpene fra Nord-Italia.

– Beklagelig nok må jeg dementere hele den sulamitten, sier han.

– Det er Italia som er opprinnelseslandet, og Milano som er hjembyen. Det het cotoletta alla milanese. Punktum, ferdig snakket, basta.

– Aaabsolutt ingenting å diskutere, legger han til før det kommer en lang pause.

– Første gang skrevet ned i 1148. To hundre år før svartedauden, avslutter han bombastisk og tar tak i verdens største pepperbøsse og peprer løs på de to ferske schnitzlene som ligger foran oss på tallerken. Begge to tradisjonsrike: En wienerschnitzel og en cordon bleu.

– Velkommen til klubben. Verdens beste kjøtt, gjentar han og forsvinner ut på baksiden, hvor det ligger et toalett, et grovkjøkken og et «bomberom» med fotoforbud. Det er mellom disse rommene han oppholder seg.

Alene. For Schnitzelhus er et énmannsshow.

Det er derfor du bør bestille bord, for ikke å havne i unåde. For alt i verden, ikke kom bardus på slovenerens dør på tom mage, og ikke skriv en negativ anmeldelse om at du ikke fikk mat uten reservasjon. Da blir du hengt opp til offentlig spott og spe ved inngangen.

– Her er alt unormalt, for å si det rett ut.

Levang tar kun imot noen få reservasjoner pr. dag. Gjester som slentrer innom og tror de kan få bord på minuttet, får følgende beskjed: «Du får ta nummeret til presten min».

Det betyr på ingen måte at det alltid er fullt på Schnitzelhus. Det betyr bare at slovenerens énmannsshow trenger forutsigbarhet for å kunne levere på det nivået han ønsker.

Etter all denne tiden tilbrakt på schnitzelhuset, gjenstår likevel det samme spørsmålet: Hvordan havnet han her i «verdens navle» Kopperud, og hvorfor er det akkurat her han har slått seg opp på «verdens beste kjøttrett» schnitzel?

– Det var en kamerat her på Gjøvik som sparket meg bak. Han fant denne plassen, og så tenkte jeg: Vi må gå for noe som fenger. Og jeg vet at schnitzel knapt kan kjøpes her i Skandinavia.

– Kall det gjerne en dum idé, humrer han. Men av og til må man rett og slett tenke litt dumt. Det var ingen garanti og det var veldig glissent de første 18 månedene.

Nå som det snart har gått 150 måneder, er alt snudd på hodet. Men det er fortsatt bare én bordsetning og én mann, perfeksjonerte schnitzler og uendelig mange historier.