Jeg ble født i en liten landsby i Iran. Flukten ble min vei. I dag sitter jeg i stillhet, knust av sorg og lar tårene falle for landet mitt.
Livet er som havet. Det har høye bølger. Du vet aldri når de kommer, eller hvor de vil kaste deg, om det er mot en vakker, liten øy, eller mot harde, nådeløse steiner. Du ser havets overflate, rolig, blå, nesten uendelig. Små bølger vugger deg, og du lar deg drømme bort.
Men så kommer de store bølgene.
Slik var mitt liv. Jeg ble født i en liten landsby i Iran, med en mor og en far som elsket meg. Jeg lekte under granatepletrær, klatret i aprikostrær, ertet fuglene og lo. Jeg ventet alltid på far. Han kom sent hjem fra åkeren, sliten etter en lang dag, men aldri tomhendt. Og det varme smilet under den grå barten. Jeg sov i mors armer under åpen himmel, der stjernene føltes så nære at jeg kunne plukke dem ned og henge dem i ørene som lange, glitrende øredobber.
Men barndommen fikk ikke vare. Den første bølgen kom. Min bror tok kontrollen da far mistet alt. Jeg ble giftet bort, en stor bryllupskake i fem etasjer, en hvit kjole dekket av hundrevis av perler. Men under kjolen var det bare et barn som savnet tegneblokken sin. Bølgene stoppet ikke. De kastet meg fra stein til stein. Jeg var kone. Jeg var mor. Jeg var kontrollert. Alt ved meg måtte rettes.
Flukten ble min vei
Jeg søkte trøst i politikk. Jeg trodde kommunismen kunne forklare urettferdigheten. Og jeg trodde på islam som en fredens tro. Derfor gikk jeg ut i gatene mot sjahen. Året var 1979. Men da islam tok makten, kom de mørkeste bølgene. De dro meg under vannet, kaldt, svart, stille. Jeg kunne ikke bevege meg. Ikke rope. Men jeg ga ikke opp. Jeg kjempet meg opp mot overflaten, mot luft, mot liv. Flukten ble min vei. Året var 1988. Jeg kom hit med barna mine. Ingen ventet på oss. Vi hadde ikke noe hjem. Jeg måtte svømme igjen. Hardere denne gangen. Velge retninger. Være på vakt. Jobbe 16 timer hver dag. Måtte.
Barna vokste opp. De klarte seg. De fikk sitt eget liv. Så kom barnebarna, som regn over tørket jord. Glede. Så mye glede. Men likevel manglet noe. En mann ved min side.
En skulder å hvile hodet på. En favn å gjemme meg i. Noen å le med, gråte med, elske, reise, leve. Jeg prøvde. Hver gang trodde jeg. Åpnet hjertet mitt helt. Jeg trodde jeg hadde funnet noe av min fars kjærlighet, hans trofasthet. Men jeg tok feil. Jeg trodde på ulver. Jeg trodde ulvens øyne var lyset fra et trygt hjem. Men det var bare ulvens blikk. Så jeg sluttet å gi bort hjertet mitt.
Drømmen om frihet
Nå er jeg 76 år. I dag sitter jeg i stillhet, knust av sorg og lar tårene falle for landet mitt, mitt kjære land. Jeg gråter for ungdommene, de modige, de håpefulle som får livet sitt revet bort før de rekker å leve det. De som jages, henges, skytes på åpen gate, bare fordi de våger å drømme om noe så enkelt som frihet, som et normalt liv.
Skylden gnager i meg. For jeg trodde islam var fredelig. Jeg tok feil, og den erkjennelsen river i meg. Jeg gråter for et folk som roper etter krig med stemmer som ikke lenger er deres egne. Som smiler når himmelen åpner seg i flammer, ikke av glede, men fordi håpet deres allerede er knust. Fordi de lever som fanger i sine egne hjem, lenket fast av frykt, holdt nede av krefter som har stjålet både friheten og fremtiden deres.
Jeg er maktesløs. Ser et land jeg elsker, gå i oppløsning, bit for bit. Smerten har ingen ende. Jeg sitter alene i kulden som året bærer med seg. Jeg venter på den siste bølgen. Jeg vet ikke når den kommer, men jeg vet at den vil komme. Og jeg møter den med et smil. Alene. Uten motstand. Og jeg vet: Én dag vil hendene mine vokse inn i jorden.
Og én vår vil fuglene bygge reir mellom fingrene mine, legge egg der og synge.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
