Polariseringen skremmer forskere bort fra feltet. Mange har spurt meg hvorfor jeg vil meg selv så vondt å jobbe med dette.
Den finske studien om psykisk helse hos kjønnshenviste unge har skapt strid i Aftenpostens spalter. Det påfallende er ikke at fagfolk er uenige – det er at nesten ingen tar den nysgjerrige posisjonen som ellers ville vært selvsagt i medisinen.
Debatten om kjønnsbekreftende behandling er blant de mest polariserte i medisinen, og tolkningen av enkeltstudier farges sterkt av posisjonen man allerede har inntatt. Den nye finske registerstudien som nå diskuteres (Ruuska mfl., Acta Paediatrica 2026) er nesten et lærebokeksempel.
To posisjoner som begge har noe for seg
Aksen i debatten går grovt sett mellom en liberal og en restriktiv posisjon. Dette er en forenkling – det er ytterposisjoner, og mange viktige nyanser kommer i tillegg.
Typiske standpunkt blant dem som har en liberal posisjon, er at man legger til grunn pasientens egen beskrivelse av kjønnsinkongruens. Man legger til grunn at kjønnsbekreftende behandling ofte er nødvendig, og at det gir betydelige gevinster. Bekymringen handler om underdiagnostisering og underbehandling. Bivirkninger regnes som et håndterbart problem. Tankegangen er at slik behandling vanskelig kan gjøre stor skade, men definitivt kan gjøre stor nytte. Noen vil hevde at uten behandling kan alvorlige helseproblemer inntreffe, særlig for den psykiske helsen. Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) og Oslo kommunens Helsesenter for kjønn og seksualitet skriver begge at det er godt dokumentert at slik behandling gir bedre mental helse.
Ingen av disse posisjonene er ufornuftige. Begge vil mennesker vel.
Typiske standpunkter blant dem som har en restriktiv posisjon, er at man ønsker å se at pasientens kjønnsinkongruens vedvarer over tid for å konkludere med at det faktisk er kjønnsinkongruens. Selv da er man likevel ikke nødvendigvis overbevist om at medisinsk behandling er til pasientens beste.
For mange unge kan opplevelsen av å være født med feil kjønn være forbigående. Posisjonen er mer skeptisk til antatte gevinster og mer opptatt av risiko: at evidensen for nytte er svak, langtidseffekter dårlig kjent, og at vi har for lite kunnskap om bivirkninger. Den hippokratiske ed setter primum non nocere – fremfor alt, gjør ikke skade – som første prinsipp. Når inngrep kan være irreversible, mener de restriktive at terskelen for å gripe inn må være høyere enn motsatt.
Ingen av disse posisjonene er ufornuftige. Begge vil mennesker vel.
Særlig om pubertetsblokkere
Spenningen er størst når det gjelder pubertetsblokkere hos barn. De restriktive understreker at disse medikamentene ikke er nøytrale «pauseknapper», men griper inn i en avgjørende utviklingsfase, og at data om langtidseffekter er mangelfulle. De viser til at den britiske Cass-gjennomgangen (2024) konkluderte med at evidensgrunnlaget her er «remarkably weak», og at Sverige, Finland, USA og Norge (Ukom 2023) er kommet til lignende vurderinger.
Liberale stemmer har vendt seg mot flere av disse gjennomgangene og fremholder at en tilbakeholden tilnærming også kan påføre skade i form av forlenget dysfori. Det finnes også kunnskapsoppsummeringer som tolker den samme evidensen mer i tråd med det liberale perspektivet.
Hvordan studien leses
Studien følger drøyt 2000 personer som sammen med en stor kontrollgruppe ble henvist til Finlands to nasjonale kjønnsidentitetsklinikker mellom 1996 og 2019. Den finner at andelen med kontakt med psykisk spesialisthelsetjeneste er betydelig høyere etter kjønnsbekreftende behandling enn før, faktisk også blant dem som faktisk fikk medisinsk kjønnsbekreftende behandling.
Tre debattinnlegg i Aftenposten den siste uken illustrerer mønsteret.
Kommentator Synnøve Vereide Trampe leser studien fra en restriktiv posisjon som myteknusing.
Tre fagfolk kritiserer den fra en liberal posisjon: overlege Knut Mork Skagen, postdoktor Ketil Slagstad og professor Atle Fretheim, og leder for Helsestasjon for kjønn og seksualitet Ingun Wik. Posisjonene er nesten uten nyanser. En velprøvd strategi når man ikke liker resultatet, er å kritisere metoden – og det er ingen studier i dette feltet som ikke har metodesvakheter å peke på.
En velprøvd strategi når man ikke liker resultatet, er å kritisere metoden – og det er ingen studier i dette feltet som ikke har metodesvakheter å peke på
Studien bruker konvensjonell metode for helsetjenesteforskning. Den viktigste svakheten er at utredningen i forkant av kjønnsbekreftende behandling i seg selv kan avdekke psykiske lidelser som ellers ikke ville vært oppdaget, og som dermed registreres som behandling i etterkant. Det kan også tenkes at noe av utredningen skjer så sent i forløpet at den blir feilklassifisert i tid, at det skjer mens og ikke etter behandlingen.
Men studien har ikke større svakheter enn at den, om dette hadde vært et mindre polarisert felt, ville passert som nyttig ny kunnskap. Skulle den avvises, måtte ganske mange andre studier i feltet avvises på samme grunnlag.
Min vurdering er at studien gir noe mer støtte til den restriktive enn til den liberale posisjonen, men at på grunn av slike svakheter trengs ytterligere studier. Funnene utfordrer uansett den liberale posisjonen ved at psykiske behov vedvarer og til dels øker etter behandling.
Hvorfor er den nyanserte mellomposisjonen så fraværende?
Hvis dette hadde vært et annet spørsmål i medisin, ville mange klinikere og forskere hatt sympati for begge posisjoner. Man ville avventet å innta et tydelig standpunkt til evidensgrunnlaget var sterkere. Mange klinikere ville stolt uttalt at de rett og slett ikke har bestemt seg ennå. Denne mellomposisjonen hører vi lite fra i transdebatten.
En god kliniker bør utvise vilje og evne til å justere sine holdninger når det kommer ny kunnskap
Det som bekymrer meg mest, er når klinikere selv flagger et tydelig standpunkt. En god kliniker bør utvise vilje og evne til å justere sine holdninger når det kommer ny kunnskap – det blir vanskelig om man har gått ut offentlig med et standpunkt. Når klinikere har en slik forutgående holdning, vil pasientbehandlingen kunne bestemmes av hvilken behandler man tilfeldigvis møter i helsevesenet. Det skaper en lotterilignende situasjon for pasientene. Hvor og når de søker behandling, kan avgjøre hva slags behandling de får, kanskje også hvilket kjønn de ender opp med.
Polariseringen skremmer også forskere bort fra feltet. Mange har spurt meg hvorfor jeg vil meg selv så vondt å jobbe med dette. Jeg kjenner til at forskere i dette feltet i andre land har måttet innføre vakthold og adgangskontroll. Til syvende og sist er det pasientene som taper om forskere skremmes bort fra dette feltet.
Selv har jeg ikke bestemt meg i spørsmålet mellom liberal og restriktiv posisjon. Jeg mener begge har noe for seg, og at det vi trenger nå, er å roe ned tonen og bruke innsatsen på å finne ut av floken. Det er derfor vi ved Senter for populasjonshelse, Haukeland universitetssykehus, har etablert prosjektet «Trajectories and health service use in individuals receiving gender incongruence treatments» (Utviklingsforløp og bruk av helsetjenester hos personer som mottar behandling for kjønnsinkongruens) finansiert av Helse Vest, i samarbeid med de regionale sentrene for kjønnsinkongruens, Folkehelseinstituttet, brukerorganisasjoner og King’s College London.
Den finske studien er ett av mange bidrag til kunnskapsgrunnlaget på feltet. Restriktiv side bør ikke triumfere, senere studier vil trolig nyansere bildet. Og liberal posisjon bør spørre seg om de ville vært like metodekritiske dersom studiens resultat var i tråd med det de ønsket og forventet. I en ideell verden burde alle måtte ta stilling til hva man mener om metoden, før man fikk vite resultatet.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
