Frykten for spiraltendenser i norsk økonomi er ubegrunnet.
Steinar Holden skriver i Aftenposten at det er «viktige mangler i fortellingen om frontfagsmodellen». Det er nok riktig som Holden skriver, at på 1970- og 1980-tallet ble modellen satt under press. En uheldig kombinasjon av oljeprissjokk og jappetid i Norge ble for mye å takle. Det minner oss på at modellen trenger hjelp fra politikken når det oppstår store sjokk.
Heldigvis var alle enige i at situasjonen måtte løses med trepartssamarbeidet, og ikke gjennom sterk økning av arbeidsledigheten. Dermed fikk vi på plass solidaritetsalternativet, der vi ble enige om en fordeling av kostnadene og ansvaret for å få bukt med skyhøy arbeidsledighet og prisvekst.
Spørsmålet jeg har til Holden og til flere av deltagerne i dagens debatt, er: Er vi der i dag? Mener dere det er tegn til at frontfaget glipper, og at LO og NHO ikke lenger har kontroll på lønnsveksten? Mener dere vi ser at lønnsoppgjørene sender valutaen utenfor stupet?
Det hadde vært alvorlig hvis det er tilfellet, og det ville krevd mer enn en kronikk fra dem som mener det.
Faren for en spiral
Holdens hovedpoeng er faren for en lønns- og kronekursspiral. Påstanden er at samspillet mellom lønnsdannelsen og valutamarkedene skaper selvforsterkende lønns- og kronekursspiraler. Dette kan man utlede teoretisk med gitte antagelser om hvordan valutamarkedet og lønnsdannelsen fungerer, men er det støtte i data?
Forskning, blant annet gjengitt i frontfagsmodellutvalget, som Holden ledet og jeg deltok i, finner ikke støtte for dette. Årsaken er at hverken valutakursen eller lønnsdannelsen oppfører seg slik. Valutakursen er i stor grad frikoblet lønns- og prisveksten i norsk økonomi, og lønnsdannelsen ser i hovedsak bort fra brå, midlertidige bevegelser i kronekursen.
Selv varige svekkelser av kronen må ventes å ha begrenset effekt på lønnsveksten. Det må nemlig være en årsak til en varig svekkelse av norske kroner, og den årsaken vil høyst sannsynlig partene i industrien ta hensyn til.
Frontfagsmodellutvalget sa det slik: «Dersom den svake kronekursen blir mer langvarig, vil virkningen på lønnsveksten avhenge av hvordan partene vurderer kronesvekkelsen og den økonomiske situasjonen for øvrig. Dersom partene vurderer at det er behov for en bedring i konkurranseevnen, for eksempel på grunn av et omstillingsbehov i norsk konkurranseutsatt sektor, er det grunn til å tro at man vil forsøke å unngå at lønningene øker slik at det motvirker konkurranseevneforbedringen.»
Fremstår som teoretisk scenario
Frontfagsmodellen er også forenlig med inflasjonsmålet på 2 prosent, selv om vi i forhandlingene hverken legger vekt på den faktiske inflasjonen eller inflasjonsmålet. Årsaken er at stabil konkurranseevne innebærer en lønnsvekst på linje med utlandet, som også har inflasjonsmål på 2 prosent.
Bekymringen for lønns- og kronekursspiraler fremstår dermed i stor grad som et teoretisk scenario, ikke en empirisk beskrivelse av hvordan norsk økonomi faktisk fungerer.
Jeg mener vi ikke trenger å rope varsko i dag eller trekke i bremsen slik vi måtte på 1970- og 1980-tallet. Det er høy, ikke lav ledighet nå, og dyrtiden har strammet inn nok i seg selv. Vi kan derfor trygt la frontfagsmodellen håndtere inflasjonen på den måten den er ment å gjøre det. Det innebærer at vi bruker litt tid, men da kommer vi også gjennom dyrtiden med færre kostnader for folks og landets økonomi.
Omtrent ikke reallønnsvekst på 15 år
Så til spørsmålet om frontfagsmodellen nå har glippet, slik Holden mener den gjorde på 1970- og 1980-tallet. Har LO og NHO mistet gangsynet, opptrådt uansvarlig og landet dyrere lønnsoppgjør enn økonomien tåler de siste årene?
Nei. Norske arbeidstagere har omtrent ikke hatt reallønnsvekst de siste 15 årene. Oljeprisnedgangen i 2014, pandemiårene og dyrtiden etter var særdeles magre. Den høye lønnsomheten i industrien fra andre kilder enn kronekursen har gjort det mulig å hente igjen noe. Målt mot hovedkursen ligger lønnsnivået likevel fortsatt 6 prosentpoeng under det som er forenlig med en stabil inntektsfordeling over tid. LO og NHO har landet ansvarlige lønnsoppgjør.
Gradvis tilbakevending
Det gir et helt annet utgangspunkt: Det vi nå ser, er ikke et ukontrollert sprik vekk fra en bærekraftig bane, men en gradvis og forsiktig tilbakevending mot den.
En slik tilbakevending vil nødvendigvis ta tid. Frontfagsmodellen er ikke konstruert for å gi brå tilpasninger, men for å sikre koordinert og gradvis justering. Å forsøke å presse tilbakevendingen til å ta enda lengre tid gjennom stram pengepolitikk innebærer derfor en reell risiko.
Dette vil innebære at lønnsandelen forblir lavere enn det som er historisk forankret, samtidig som overskudd og utbytter opprettholdes. Over tid vil det svekke tilliten til lønnsdannelsen og bidra til økt ulikhet.
Frontfagsmodellen hviler nettopp på en opplevd rimelig fordeling av verdiskapingen. Dersom arbeidstagerne ikke får ta del av verdiskapingen i samfunnet, undergraves denne legitimiteten.
Tidshorisonten
Holden reiser også et annet spørsmål: Hva er en rimelig tidshorisont for pengepolitikken?
Det finnes ikke ett generelt svar. Tidshorisonten må være situasjonsbetinget. Når lønnsnivået ligger under hovedkursen, når tilpasningen skjer gjennom institusjoner som historisk har levert stabilitet, og når økonomien samtidig rammes av nye internasjonale kostnadssjokk, tilsier det én ting: Pengepolitikken bør utvise større tålmodighet.
Utfordringen i dagens situasjon er ikke at lønnsdannelsen har sviktet. Den er at pengepolitikken risikerer å undervurdere hvor robust denne modellen faktisk er, og derigjennom utsette både modellen og norsk økonomi for stress.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
