Det er vanskelig å forstå hvordan en faghistoriker kan forklare kristendommens betydning for moderne politikk når analysen i praksis stopper i middelalderen.
Hans Jacob Orning, professor i historie ved Universitetet i Oslo, skrev nylig kronikken «Kristendommen – ulikhetens fremste forsvarer». Tesen er at kirken langt oftere har forsvart status quo enn den har forsvart de fattige. Det er vanskelig å forstå hvordan en faghistoriker kan forklare kristendommens betydning for moderne politikk når analysen i praksis stopper i middelalderen.
Problemet ligger ikke i kildene, men i hvordan de brukes. Orning lar middelalderkirken representere kristendommen som sådan, selv om reformasjonen nettopp var et oppgjør med mange av de strukturene og forestillingene han beskriver.
Reformasjonen representerte et brudd med middelalderkirken som var så gjennomgripende at de som gjennomførte den, ble forfulgt og erklært som kjettere av den samme institusjonen Orning bruker som belegg. Å likestille forfølger og forfulgt er å viske ut et avgjørende historisk skille.
Orning stanser analysen i 1263, rett før reformasjonen skulle forme det moderne Nord-Europa og deler av Sentral-Europa.
Reformasjonens mest radikale idé var ikke politisk, men teologisk og gjaldt synet på Skriftens autoritet: Dersom Skriften står over kirken, står den også over staten. Ingen pave, konge eller institusjon kan gjøre krav på gudegitt autoritet.
Følgene viste seg også politisk. I Nederland og Storbritannia vokste det frem institusjoner som begrenset makt og styrket representasjon.
Den franske revolusjonen fremheves gjerne som demokratiets fødsel. Men frihet, likhet og brorskap kom ikke ut av intet. Ideene hadde allerede fått form andre steder. Frankrike ga dem sitt tydeligste politiske uttrykk, men revolusjonen gikk raskt over i terrorvelde og deretter keiserdømme. Wittenberg (stedet der reformasjonen startet) bidro til det synet på makt og de institusjonene som gjorde dem varige.
Reformasjonen skapte ikke demokratiet alene. Det er likevel vanskelig å forklare utviklingen av moderne stabile demokratier uten å regne den med.
Orning nyter pressefrihet, ytringsfrihet og rettsstatsprinsipper. Historien bak dem går ikke først og fremst gjennom Paris, men gjennom Wittenberg.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
