Befolkningen lever lenger enn noen gang. Likevel finnes ingen koordinert nasjonal plan.
Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) har lagt fram Helsepersonellplan 2040. Den viser at Norge kan mangle 42.400 helsearbeidere innen 2040. Regjeringens svar er at eldre skal bo hjemme lenger og klare seg selv. Budskapet høres fint ut. I praksis betyr det at ansvaret skyves fra fellesskapet til den enkelte.
Her er paradokset ingen sier høyt: Medisinsk og teknologisk fremgang har gitt oss en eldre befolkning som lever lenger enn noen gang. Det har vi skapt sammen, som samfunn. Likevel finnes det ingen koordinert nasjonal plan for hva dette faktisk krever av kapasitet, arbeidskraft og finansiering.
Regningen sendes stille videre til pårørende i form av ubetalt omsorgsarbeid. Byrden fordeles ikke likt: De ressurssterke organiserer god omsorg for sine, andre overlates til tilfeldighetene. Den nordiske velferdsmodellen undergraves innenfra.
De friske eldre kan hjelpe til
Det første svaret er forebygging som må starte tiår tidligere enn i dag. En kronisk syk 75-åring er sjelden et resultat av uflaks, men av et langt liv med krevende arbeidsoppgaver og manglende tilrettelegging.
Jo tidligere vi setter inn tiltak, jo friskere blir de eldre, og desto mindre blir morgendagens omsorgsbyrde.
Det andre svaret er å bruke en ressurs vi allerede har oversett: de friske eldre selv.
Tor W. Andreassen
PhD, professor emeritus ved Norges handelshøyskole og leder av det faglige rådet i Open Innovation Lab of Norway.
Arbeidslivet skriker etter folk, samtidig som eldre arbeidstagere møtes med aldersdiskriminering og uformelt press om å gå av. Dette skjer til tross for at aldersgrensen ble hevet til 72 år tidligere i år.
Det økonomiske tapet er stort. Dersom norske ansatte i snitt står ett år lenger i jobb, gir det en samfunnsøkonomisk gevinst på 40 milliarder kroner årlig, ifølge Navs egne beregninger. Dette tilsvarer de årlige driftskostnadene for 30.000 til 40.000 sykehjemsplasser.
Statistisk sentralbyrå anslår i tillegg at nordmenns frivillige innsats er verdt nærmere 200 milliarder kroner årlig. Dette er en kraft vi i dag knapt mobiliserer. Å bidra og føle seg nyttig er dessuten en helseressurs i seg selv: Det bremser forfall og reduserer fremtidig omsorgsbehov.
Ansvaret for dette kan ikke legges på den enkelte alene. Det må bygges inn i systemene våre. Det er dette jeg kaller ansvarlig aldring. Ikke ansvarsfraskrivelse forkledd som frihet.
Tre krav
Jeg mener regjeringen bør stille tre krav til seg selv:
- Gjør boligpolitikken flergenerasjonell. Husbanken bør pålegges å finansiere bofellesskap der studenter og eldre bor sammen. Studenter får redusert leie mot følgeskap og hjelp i hverdagen.
- Innfør en seniorkraftgaranti. Eldre arbeidstagere bør sikres rett til å bruke erfaringen sin på opplæring og kunnskapsoverføring, ikke presses ut i uføretrygd av oppgaver kroppen ikke lenger tåler.
- Lovfest rapporteringsplikt mot aldersdiskriminering. Virksomheter rapporterer i dag om kjønn og etnisitet, men ikke om alder. Bedrifter blir gode på det de måles på. Uten en slik plikt forblir seniorkraftgarantien et fromt ønske.
Da regjeringen bevilget over 3,5 milliarder kroner til Eldreløftet, signaliserte Vestre at eldre er en ressurs. Nå må han vise at han mener det.
De eldre trenger ikke flere Ipad-er på kjøkkenbordet. Vi trenger et samfunn som slipper løs seniorenes skaperkraft før generasjonskontrakten er avviklet for godt.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
