Hvordan skal man best investere penger for å ivareta, utvikle og overføre samfunnsvitenskapelig kunnskap i Norge?
Vi lever i urolige og uforutsigbare politiske tider. Behovet for kunnskap om Norge og verden, før og nå, er viktig for beslutninger vi skal ta i politikk, næringsliv, akademia og forvaltning.
Sterke kunnskapsmiljøer og god kunnskapsformidling er avgjørende for å navigere, tenke nytt og ikke miste av syne historiske og komparative sammenhenger Norge inngår i. Derfor er det også viktig med et kritisk blikk på hvordan Norges samfunnsvitenskapelige forskning er organisert, og hvordan investeringer i denne sektoren gjøres.
Vi slår et slag for et bedre integrert forskningssystem enn det vi har i dag.
Vi sitter i styret for Banebrytende forskning i Norges forskningsråd (NFR) og har flere tilhørigheter i den samfunnsvitenskapelige forskningen i Norge. Vi er knyttet til ulike universiteter og har eller har vært tilknyttet tverrfaglige forskningssentre under universitetsparaply og uavhengige forskningsinstitutter.
Vi tror den særegne organiseringen i Norge bidrar til et oppsplittet forskningssystem med for lite samarbeid og for få synergier
Vi har også alle vært tilknyttet flere universiteter og fagmiljøer utenfor Norge. Det som er slående med organiseringen av den norske samfunnsforskningen, er at den preges av store, og sterke, fagmiljøer utenfor universitets- og høyskolesektoren (UH) – innenfor den såkalte instituttsektoren. Dette er svært forskjellig fra hvordan forskningen er organisert i våre nærmeste naboland og på de universitetene vi har vært tilknyttet andre steder utenfor Norge og Norden.
Vi tror den særegne organiseringen i Norge bidrar til et oppsplittet forskningssystem med for lite samarbeid og for få synergier.
Hva om vi tenkte annerledes?
Regjeringen skal utvikle en ny strategi for instituttsektoren, og forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) melder i Khrono 11. mai at hun stiller spørsmål ved forskningsinstituttenes omstillingsvilje. Dette er ikke overraskende. Forskningsinstituttene lever av innhenting av eksterne midler. Innhenting av disse midlene handler ofte om å kunne holde på ansatte og opprettholde et fagmiljø, noe som står i kontrast til statsrådens erklæring om at hensikten med den nye strategien «ikke er å redde» instituttsektoren.
Forskningsinstituttenes Felles Arena (FFA), derimot, ber om en mer bærekraftig modell for norske forskningsinstitutter.
Men hva om vi tenkte helt annerledes om denne måten å organisere norsk samfunnsforskning på? Hva om det hadde vært en tettere integrering mellom UH-sektoren og de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene som befinner seg utenfor eller i randsonen? Hvilke gevinster kunne det gi?
1. Bedre overføring av kunnskap
Forskningsinstituttene, og flere sentre ved universitetene, tilbyr ikke undervisning. Dette innebærer at studenter ikke har direkte tilgang til den nyskapende og tidsaktuelle forskningen som gjøres her. Forskere og studenter er ikke i de samme byggene, treffes ikke i forelesningssalene og mister muligheten til å kunne trekkes inn i eksterne forskningsprosjekter.
Dette er ikke bare uheldig for den enkelte student. Det er også uheldig for den større overføringen av kunnskap til neste generasjon, der mastergradsstudenter og PhD-studenter er avgjørende.
2. Utvikling av forskningsformidling
Forskningsinstituttene lever av ekstern inntjening, noe som innebærer å skulle formidle og argumentere for ulike kunnskapsbehov til mange ulike publikumsgrupper. Dette setter store krav til de ansatte.
Å utvikle og profesjonalisere kunnskapsformidling i tekst, tale og på ulike flater er viktig for forskningsinstituttenes synlighet og eksistensberettigelse. Kunnskapsformidling er en generisk ferdighet som de finsliper. I fagmiljøer hvor kravet til ekstern inntjening er mindre, blir ikke behovet for å utvikle denne kommunikasjonen like prekært.
I en tid der tilliten til kunnskap er under press, er dette kanskje en ferdighet som bør kultiveres og finslipes også utenfor de miljøene som har den eksterne inntjeningskniven på strupen?
3. Økt tverrfaglighet
Forskningsinstituttene er iboende tverrfaglige. De eksisterer fordi de har et mandat om å studere et tematisk felt, som for eksempel norsk utenrikspolitikk på Norsk utenrikspolitisk institutt eller samfunnsliv, politikk og arbeidsliv på Institutt for samfunnsforskning.
Universitetene er i all hovedsak organisert etter disipliner, og internt opplever vi mange hindre for fler- og tverrdisiplinært samarbeid innad i universitetene.
Fordi Norge er et lite land, er ikke avstanden fra et universitet til et forskningsinstitutt nødvendigvis lang, og en del forskere har doble tilknytninger. I mange andre land er slike tematiske forskningsinstitutter organisert under en universitetsparaply med undervisning og studenter. Et interessant eksempel er Department of Peace and Conflict Research ved Universitetet i Uppsala. Søsterorganisasjonen i Norge, Institutt for fredsforskning (PRIO), er en uavhengig forskningsstiftelse, uten undervisning og studenter. Den norske organiseringen av samfunnsforskningen gjør at ansatte ved norske universiteter i større grad finner tverrfaglige forskningsmiljøer utenfor universiteter og høyskoler enn innenfor.
Samfunnsvitenskapelige kunnskapsbehov kan ikke løses disiplinært. Vi har dessverre i stor grad organisert universitets- og høyskolesektoren som om det var tilfelle.
4. Bedre arbeidsdeling
Det er en svak arbeidsdeling mellom UH-sektoren og instituttsektoren så vel som internt i UH-sektoren, med stadig nye universiteter. Stadig flere aktører kjemper om de samme talentene og forskningsmidlene. Dette gjør at forskningssystemet henger dårlig sammen, bidrar til dårlig ressursutnyttelse og fungerer lite gunstig som system. En bedre integrering – der det trengs – vil også åpne nye rom for en mer hensiktsmessig arbeidsdeling.
I sum tenker vi at en tettere integrering mellom instituttsektoren og universiteter og høyskoler vil gi bedre samfunnsforskning i Norge. Det vil gi bedre avkastning på store forskningsinvesteringer i usikre tider fremover og sikre bedre kunnskapsoverføring til nye generasjoner.
Detaljer må utredes, men vi kommer ikke videre uten et mer helhetlig, grunnleggende og kritisk blikk på strukturene som preger norsk samfunnsforskning, og vi tror andre måter å organisere sektoren på kunne tjent oss bedre. Det forutsetter også utvikling av en samlet strategi for forskningssystemet som helhet. Vi går nå inn i en periode med nasjonal evaluering av humaniora og samfunnsvitenskap i regi av Norges forskningsråd. Vårt håp er at denne evalueringen også vil gi oss ideer til å tenke nytt.
Cathrine Holst, Inger Skjelsbæk og Jarle Trondal er professorer ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Agder. De er også medlemmer av porteføljestyret for Banebrytende forskning i Norges forskningsråd.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
