Trebarnsmor Silje Øvregaard Larsen hadde ett mål: 100 prosent uføretrygd. Så møtte hun en gammel mann på en benk.
(Stavanger Aftenblad): Hun var på vei opp den siste bratte bakken i Sørmarka en varm septemberdag i 2020. «En dritt start på dagen», skrev Silje Øvregaard Larsen på Instagram.
Hun hadde begynt å skrive åpent om hvordan det var å ikke passe inn: «Man er lat, tiltaksløs, har dårlig arbeidsmoral, snylter på Nav, tenker ikke på framtiden.»
Og hver formiddag, når mannen var på jobb og ungene i barnehage, gikk hun tur i Sørmarka. Terapitur, kalte hun det.
«Jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå ifra den», skrev Søren Kierkegaard. Og Silje håpet å gå fra sine indre demoner. Hun var på vei inn i en dunkel og eventyraktig granskog, da hun fikk øye på ham.
Den gamle mannen satt på en benk ved en diger kampestein. Hun husker ikke lenger ansiktet.
– Men han minnet meg om bestefaren min, sier hun.
Hun tror han hadde frakk og press i buksene. Han virket forferdelig sliten. Om hun kunne hjelpe ham? Pandemien var ikke over. Folk skulle fortsatt holde én meters avstand.
«Kan jeg sette meg ned», spurte hun.
Han fortalte at han var 89 år og fra Hinna. Tidligere sjømann. Kona levde ikke lenger. Det var han veldig lei seg for. Denne dagen hadde han vært hos legen. Førerkortet var blitt tatt ifra ham.
– Han var så lei seg. Det var liksom mye av livet hans å kunne kjøre omkring, husker Silje.
I frustrasjon hadde den tidligere sjømannen begynt å gå. Han hadde gått og gått. Og så endte han opp med å gå for langt. Han var så sliten. Og var strandet på denne benken i Sørmarka.
«Kan du hjelpe meg», spurte han.
Les hele saken med abonnement
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
