Jens M. Johansson gjør nesten alt rett i sin roman om en døende mor.
Litteraturen krever noen døde mødre i året. Da kommer de følelsesladede bøkene hvor en sønn eller datter bearbeider sorgen, reflekterer over egen barndom og samtidig forsøker å forstå hvem denne kvinnen som ga dem livet, egentlig var, nå som hun ikke lenger kan komme med sine innvendinger om hvem hun selv mener hun er.
Det er lett å avfeie slike bøker med å si at de oppleves viktigere for forfatteren enn for leseren. Bøkene er liksom bare en del av sorgprosessen, mens selve litteraturen forsvinner i bakgrunnen.
Les hele saken med abonnement
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
