«Vi vet det er forferdelig, men dere har ikke retten på deres side.»
Tenk deg at du bor i et hus hvor støyen fra et statlig byggeprosjekt er så ekstrem at den er dokumentert langt over tålegrensen. Ikke bare ute, men også inne i hjemmet ditt. Du kan rett og slett ikke holde en vanlig samtale i stuen fordi det bråker for mye.
Tenk deg at dette har vart i fem år.
Og at det fortsatt ikke er over.
Dette er virkeligheten for familier i Sandviksveien i Bærum under utbyggingen av E18.
Ingen erstatning
I rettssaken mellom disse beboerne og Statens vegvesen er grunnerverver Trym Johannessen i Statens vegvesen oppsummert av lagmannsretten til å ha «gitt uttrykk for «stor forståelse» for at anleggsarbeidene var så støyende at grunneierne ikke ville bo på eiendommene sine, og at støyforholdene periodevis gjorde boligene nærmest ubeboelige». Likevel er Statens vegvesens standpunkt at slike ulemper ikke gir grunneierne krav på erstatning.
Hva sier det egentlig om systemet vårt når staten erkjenner at mennesker lever under uholdbare forhold, men samtidig mener loven gir dem rett til å fortsette?
Statens vegvesen kunne valgt en annen løsning fra start. De kunne kjøpt ut familiene som ble hardest rammet
Svaret ligger i et lovverk som i stor grad stammer fra 1970-tallet, og i presedens. Så lenge staten ikke tidligere har tapt en lignende sak, kan den fortsette å lene seg på nettopp det. Så det man må sitte og håpe på, er at noen endelig vinner gjennom, for først da er det håp for mennesker som i fremtiden står i samme situasjon.
Huset rister
Tenk deg at barnet ditt får beskjed om at når bestemte lyder høres, må det løpe inn i huset fordi sprengning kan sende steiner gjennom luften. Foreldre forsøker å skape trygghet i et hjem som rister av anleggsarbeid. År etter år.
Dette handler ikke om å være mot samfunnsutbygging. De fleste av oss forstår at samfunnet må utvikles. Veier må bygges, og infrastrukturen må følge tiden.
Men utvikling trenger ikke bety at noen få familier skal ofre tryggheten, helsen og hjemmet sitt uten at staten tar ansvar.
Statens vegvesen kunne valgt en annen løsning fra start. De kunne kjøpt ut familiene som ble hardest rammet. I stedet er løsningen for beboerne å sitte på vent, for husene er for de fleste der sparepengene ligger. Å selge nå betyr massivt økonomisk tap.
Ikke enkelttilfelle
Sandviksveien er ikke alene. Rundt om i Norge opplever mennesker at store statlige prosjekter bygges ut uten at hensynet til dem som bor nærmest, veier tungt nok. Når lovverket er gammelt og staten beskytter seg selv, blir vanlige mennesker stående alene.
Dette handler ikke bare om støy.
Det handler om rettferdighet.
Om ansvar.
Og om hvem systemet faktisk er til for.
For når staten selv sier at den forstår hvor forferdelig det er å bo der, men at loven likevel beskytter den, da er det ikke menneskene det er noe galt med.
Da er det loven.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
