Svikten er ikke begrenset til enkeltinstitusjoner – den gjenspeiles på politisk nivå.
Norge liker å se seg selv som et foregangsland for menneskerettigheter. Vi har lovverk mot diskriminering og selvforståelse som et inkluderende samfunn. Men for transpersoner er virkeligheten en annen. Den handler om systematisk svikt – igjen, igjen og igjen.
Frem til 2016 måtte transpersoner i praksis kastreres for å få endret juridisk kjønn. De måtte gi avkall på muligheten til å få barn for å bli anerkjent av staten – et klart menneskerettsbrudd. Mange lever med konsekvensene. Ingen unnskyldning eller oppreisning er kommet. Og enda mer alvorlig: Staten har ikke lært.
Nå pågår et annet svik. Helsetilbudet til transpersoner er mangelfullt. Helsedirektoratet har utarbeidet retningslinjer for god behandling, men disse følges ikke i praksis. Oslo universitetssykehus, som i praksis har monopol på kjønnsbekreftende behandling i Norge, har lav tillit blant transpersoner, og de er over tid blitt kritisert for et lite tilgjengelig behandlingstilbud som ikke forholder seg til internasjonale standarder.
I fjor ble forskere ved Oslo universitetssykehus felt for ulovlig forskning på transpersoner. Nå har saken utviklet seg: Redelighetsutvalget konkluderer med at forskerne ikke bare har brutt forskningsetiske regler – de har ifølge utvalget opptrådt vitenskapelig uredelig, og utvalget anbefaler at to av artiklene trekkes.
Dette er ikke snakk om enkeltsaker – men om systemsvikt.
Svikten er ikke begrenset til enkeltinstitusjoner – den gjenspeiles også på politisk nivå.
Bufdir lanserte nylig en veileder om kjønnsmangfold, som har vært gjenstand for politisk dragkamp. Når veiledning om grunnleggende likeverd og ikke-diskriminering blir et politisk stridstema, sier det noe om hvor lav verdi ivaretagelse av transpersoners rettigheter har. Striden har dessverre påvirket tydeligheten i veilederen betraktelig.
Samtidig får hets mot transpersoner større spillerom i offentligheten. Norge importerer kulturkriger fra utlandet og lar transpersoner bli stående som skyteskiver i en polarisert offentlig debatt.
Mediene er ikke uten ansvar. I jakten på «balanse» gis det plass til retorikk som undergraver grunnleggende rettigheter og menneskeverd. Resultatet er en offentlig samtale som bidrar til å legitimere diskriminering og hets, og hvor transpersoners eksistens problematiseres.
Dette er ikke statlig politikk, men det er et politisk ansvar.
Konsekvensene er alvorlige. Transpersoner har manglende tillit til helsevesenet og til andre statlige organer. I tillegg kommer høyere forekomst av psykisk uhelse, selvmord og frykten for å ikke bli møtt med respekt hos offentlige tjenester. Det er ikke rart at mange transpersoner er slitne og sinte.
Hvis Norge skal være det menneskerettighetslandet vi liker å tro at vi er, holder det ikke med fine ord. Den gjennomgående ansvarsfraskrivelsen – i helsevesenet, i forvaltningen og i politikken må ta slutt. Det må på plass reell ansvarliggjøring og et helsetilbud som fungerer.
For nå svikter vi – igjen.
Mary Ann Skretteberg Warenius, rådgiver, UiA – Senter for likestilling
Liam Eric Bula, førstekonsulent, UiA – Senter for likestilling
Thea Mujkic Litschi, rådgiver, UiA – Senter for likestilling
Viljar Eidsvik, seniorrådgiver, Likestillingssenteret på Vestlandet
Linn Bylund, seniorrådgiver, Likestillingssenteret KUN
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
