Tenk om verdens ledere kunne fulgt hoppekrepsens eksempel!
Det finnes så mange hoppekreps i havet at det nesten ikke er til å tro. En hoppekreps er i snitt 1 millimeter lang, men hvis vi legger alle etter hverandre i en lenke, tilsvarer det en avstand på 25 milliarder ganger rundt ekvator. Eller 12 ganger tur-retur vår nærmeste stjerne, Alpha Centauri. Astronomiske størrelser – og godt er det. Nesten alt annet som lever i havet, er nemlig avhengig av hoppekreps.
Nøyaktig hvor mange hoppekreps som finnes, kan vi ikke vite, men vi anslår at det dreier seg om trilliarder. Ingen andre dyr, hverken på land eller i vann, kan måle seg med dette.
En indre verden
I en ny studie har vi, sammen med gode kolleger, konkludert med at disse mikroskopiske dyrene har sitt eget sinn, eller en indre verden, om du vil. De ser altså ut til å være bevisste på seg selv, sine erfaringer og miljøet rundt seg. De bruker hukommelsen til å forutsi sannsynlige konsekvenser av sine valg – og lærer av dem etterpå. Tenk om verdens ledere kunne fulgt hoppekrepsens eksempel!
Denne evnen til egne opplevelser gjør hoppekrepser til «noen» heller enn «noe».
Hoppekrepsen spiser alger og bakterier. Det er tungt å svømme når man er så liten. Havet blir som sirup, så hoppekrepsen er avhengig av å finne mat i nærheten. Den velger aktivt de mest næringsrike partiklene, husker hvilken mat den har funnet tidligere, og velger ut fra det enten å spise det som kommer forbi, eller vente på noe bedre. Den kan også lære at noe er giftig eller uspiselig (for eksempel mikroplast), og basert på hukommelsen unngå det som ikke er bra for den.
Konkurranse mellom emosjoner
Alle fisker spiser hoppekreps, enten som fiskelarve eller voksen – eller hele livet. Hvordan hadde livet i havet vært dersom hoppekrepsene ikke kunne lære seg hva som er giftig eller uspiselig? Det tør vi ikke spekulere i.
I studien vår peker vi på at hoppekrepsen vurderer sine omgivelser for å ta enkle valg, som hvilke partikler den skal spise, men også hvorvidt den faktisk skal spise eller gjemme seg for rovdyr.
Hvordan hadde livet i havet vært dersom hoppekrepsene ikke kunne lære seg hva som er giftig eller uspiselig? Det tør vi ikke spekulere i.
Små bevegelser kan være nok til å bli oppdaget av jegere, og hoppekrepsen selv bruker trykkbølgesensorer i form av sansehår på antennene for å bli oppmerksom på farene som truer.
Lyd forplanter seg som trykkbølger i vann, og flere studier har vist at hoppekreps spiser mindre, eller slutter helt å spise, under støyende miljøforhold som seismikkaktivitet eller skipstrafikk.
Når en fisk beveger seg gjennom vannet, skyver den vannet til side og skaper trykkbølger som hoppekrepsen kan oppfatte. Dette frembringer det man kaller en fluktrespons: aktivering av en rekke muskler som gjør at den kan svømme raskere enn dyr som er ti ganger større. Farten den oppnår, tilsvarer flere hundre kroppslengder pr. sekund! Og visuelt ser det mer ut som et hopp enn et svømmetak, derav navnet hoppekreps.
Hoppekrepsens adferd kan tolkes som en konkurranse mellom emosjoner, tilsvarende det vi mennesker kjenner som sult, frykt, panikk og seksualdrift – for å nevne noen. I møte med lydbølger som signaliserer fare, vil frykten for å bli spist undertrykke sulten. Trykkbølger fra fisk skaper en panikkrespons som aktiverer hele dyret – det eneste som gjelder, er å slippe unna.
Dette betyr at hoppekrepsen må være i stand til å oppfatte signaler fra miljøet, være bevisst på sin egen indre tilstand (som sult) og vite at den er et aktuelt byttedyr for andre i havet som frembringer trykkbølger i sine bevegelser.
Den har ikke et hode, men et sentralnervesystem med forbindelser som gjør at emosjoner fra ulike sanser kan «diskutere» prioriteringer.
Hvorfor bry seg?
Så hvorfor bryr vi oss om hvorvidt et knøtt i havet tar bevisste valg via sitt sentralnervesystem eller er styrt av rene reflekser?
Vi kan innrømme at det delvis handler om ren nysgjerrighet og en fascinasjon for livet i havet, som aldri slutter å forbause oss.
Hvor mange andre dyr i havet er det vi undervurderer?
Men det er også en annen og mer alvorlig årsak: klima- og miljøendringer. Gjennom evolusjonen utvikles gener, livshistorier og adferd over millioner av år, men i dag endres havmiljøet raskere enn genene til dem som bor der. For å si noe om hvordan hoppekrepsene, og for så vidt andre dyr, vil respondere på disse endringene, trenger vi å forstå hvilke mekanismer som styrer de valgene de tar i dag.
Og én ting er sikkert: Hoppekrepsen er mer avansert enn vi hittil har trodd. Hvor mange andre dyr i havet er det vi undervurderer?
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
