Tillitsforholdet mellom forskere og Forskningsrådet er i ferd med å bryte sammen.
I Norge har folk fremdeles høy tillit til forskning. Det til tross for mange faktorer som kan være med på å undergrave den, som kunstig intelligens (KI) og spredning av løgn i sosiale medier. For å sikre at tilliten opprettholdes, er det viktig at vi bruker skattepengene på forskning av høy kvalitet som gir viktige bidrag til samfunnsutviklingen.
Norges forskningsråd er den soleklart viktigste kilden til finansiering av forskning i Norge. Forskningsrådet skal sikre en effektiv infrastruktur for å evaluere og fordele midler til forskningsprosjekter gjennom konkurranse. De siste årene har det gjort mye for å forbedre disse prosessene. Det har styrket tilliten hos forskningsmiljøene. Nå er dette tillitsforholdet mellom forskere og Forskningsrådet imidlertid i ferd med å bryte sammen. Grunnen er at Forskningsrådet har innført et nytt søknadssystem – en ny digital portal og et nytt søknadsskjema – for evaluering av forskningssøknader.
Fengende narrativer og luftige visjoner
Systemet, som det har kostet 280 millioner kroner å utvikle, umuliggjør i realiteten en grundig vitenskapelig vurdering. Tidligere var kriteriene dokumentasjon av forskningsbehov, vitenskapelig fremgangsmåte og erfaring. Mens nå ber det nye systemet om fengende narrativer og luftige visjoner om hva forskningen kan bidra til.
På svært mange måter bidrar det nye systemet til akkurat det vitenskapelig kunnskap skal være med på å motvirke: et samfunn der kontrollen med narrativet – hvilke historier som får dominere samfunnsdebatten – er viktigere enn solid vitenskapelig grunnlag. Det kan ikke beskrives som noe annet enn en skandale.
At brukere av et nytt system klager, kommer sikkert ikke som noen overraskelse for noen. Sett utenfra kan den massive motstanden som et nytt søknadssystem har vakt hos forskere over hele landet, sikkert virke både forutsigbar og uvesentlig. Men å endre hva som er grunnleggende kriterier for god forskning og hvordan utvelgelsen av de prosjektene som skal få finansiering gjennom våre skattepenger gjøres, har betydning langt utover den enkelte forskers irritasjon over unødvendig tidsbruk.
Umulig å forklare på så liten plass
Hvordan sikre at de begrensede midlene som samfunnet har til forskning, blir brukt på en måte som gir forskning av høyest mulig kvalitet om spørsmål som er relevante, og som flytter forskningsfronten? Det er det viktigste spørsmålet. Vi trenger ikke mer kunnskap om ting vi allerede vet.
Hvordan ville du ha forsikret deg om det? Et naturlig sted å begynne er å sikre at de som får pengene, har bevist at de er gode til å produsere forskning av høy kvalitet, og at de har full innsikt i sitt forskningsfelt.
Forskningsrådet krevde tidligere informasjon om det ved å be om CV og publikasjonslister og gi forskerne plass til å forklare hva som tidligere er gjort av forskning.
I det nye systemet vil ikke Forskningsrådet ha noen av delene. De ber forskeren lage en kort fortelling om seg selv og hvordan man har bidratt til forskningsfeltet og skal bidra videre. Alt dette skal få like stor plass som resten av denne kronikken.
Videre skal all tekst om tidligere forskning på feltet, og hvordan nye prosjekter skal bidra til ny kunnskap, fortelles på omtrent plassen til det du til nå har lest i kronikken. Det er umulig å forklare noen av delene på så liten plass.
Grundige diskusjoner om forskningsmetoder, problemstillinger og analyser begrenses til en liten tekstboks
Det Forskningsrådet oppnår med endringene sine, er å skifte fokuset fra dokumentasjon av kvalitet på forskningen til å premiere dem som klarer å lage de mest fengende fortellingene om seg selv og sine bidrag. Grundige diskusjoner om forskningsmetoder, problemstillinger og analyser begrenses til en liten tekstboks.
Istedenfor å dokumentere kvalitet blir forskerne bedt om å fortelle Forskningsrådet hvilke samfunnsmessige konsekvenser forskningen kommer til å få.
Altså: Forskerne skal ikke gi grundige vurderinger av hva som er gjort fra før, og forklare hvordan ny kunnskap kan skapes. De blir derimot spurt om å spekulere i hvordan akkurat denne forskningen får konsekvenser for blant annet FNs bærekraftsmål. Det er egentlig umulig å vite. Derfor blir forskerne premiert for de mest forførende fabuleringene. Og slike fabuleringer er ofte kunstig intelligens (KI) bedre til å lage enn forskerne selv. Vi risikerer med andre ord hverken å finansiere de beste forskerne eller de beste prosjektene, men de beste selgerne av sine prosjekter – og kanskje de mest effektive brukerne av KI.
Hvilket kunnskapssamfunn skapes?
Alt dette har fått en prislapp på over 280 millioner kroner. Hvor mye all den tiden som forskere har lagt ned i å legge informasjon – nyttig og unyttig – inn i det nye systemet, har kostet, kan vi bare begynne å regne på.
Vi har forståelse for at det er krevende å sikre rettferdige vurderinger av komplekse og svært ulike forskningsprosjekter. Men det må være helt grunnleggende at den institusjonen som samfunnet har tiltrodd oppgaven å styrke vitenskapen i landet, Forskningsrådet, faktisk legger vekt på vitenskapelige kriterier og resonnementer. For hvis ikke: Hvilket kunnskapssamfunn er det da egentlig Forskningsrådet er med på å skape?
Edmund Førland Brekke, professor, Institutt for Teknisk Kybernetikk, NTNU
Benedicte Bull, professor, Senter for Global Bærekraft, Universitetet i Oslo
Mari Elken, førsteamanuensis, Institutt for Pedagogikk, Universitetet i Oslo
Andreas Føllesdal, professor, Norsk senter for menneskerettigheter, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, og Institutt for filosofi, Norges arktiske universitet UiT
Halla B. Holmarsdottir, professor, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, Oslo Met
Elisabeth Hovdhaugen, seniorforsker, NIFU Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning
Tore Wiig, professor, Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
