Saken om Hårek Hansens uttalelser viser en presse som i større grad enn før forstår at rasisme ikke bare er en privat stygghet, men et offentlig problem, skriver Sumaya Jirde Ali.
Det er mulig å mene at TV 2s metodebruk i saken om Hårek Hansen befinner seg i en presseetisk gråsone, og samtidig mene at TV 2 gjorde noe viktig.
Etter å ha sett Debatten-sendingen om saken tirsdag, tror jeg det er her diskusjonen bør ligge. Ikke med en enkel hyllest av skjulte opptak som metode, og heller ikke med en automatisk fordømmelse av det. Den presseetiske debatten må ikke kokes ned til et ja eller nei til TV 2s metodevalg. Dette er åpenbart en gråsone. Skjult mikrofon skal ikke være journalistisk normaltilstand. Kildevernet, den redaksjonelle integriteten og tilliten mellom presse og offentlighet er verdier som må tas på alvor.
Men det finnes en annen verdi som også må veie tungt: offentlighetens rett til å få vite hva personer nær politisk makt sier når de befinner seg i uformelle rom, nettopp fordi slike rom ofte behandles som frisoner fra ansvar. Forestillingen om at man kan tre ut av maktrollen idet man trer inn i et sosialt rom, er i seg selv avslørende. Men slik har det lenge fungert: Det som sies i fylla, på bakrommet, på nachspiel, i lukkede samtaler eller i den politiske omgangskretsens fortrolighet, blir behandlet som mindre virkelig enn det som sies fra talerstolen. Men menneskesynet blir ikke mindre virkelig av at rommet er uformelt.
Det er dette TV 2 har tatt på alvor. Og det vil jeg berømme dem for.
Denne saken handler ikke bare om ett lydopptak. Den handler også om noe som har endret seg i norsk offentlighet.
For denne saken handler ikke bare om ett lydopptak. Den handler også om noe som har endret seg i norsk offentlighet. I flere år har mange av oss forsøkt å få frem at rasisme ikke er et marginalt tema, ikke en identitetspolitisk særinteresse, ikke noe som bare angår de av oss som rammes direkte. Rasisme er et samfunnsproblem. En gift. Den bryter ned tillit, deltagelse og tilhørighet. Det fører til økt dødelighet, dårligere fysisk og psykisk helse. Den gjør noe med menneskers bevegelighet og tilhørighet i samfunnet.
Derfor betyr det noe at TV 2 valgte å publisere.
Jeg husker godt månedene etter drapet på George Floyd i 2020. Plutselig skulle norske medier skrive om rasisme. Mørke nordmenn ble intervjuet om erfaringer mange av oss lenge hadde forsøkt å sette ord på. Men ofte ble historiene ledsaget av titler og ingresser som virket usikre på om de skulle tro på det som ble fortalt. «Har angivelig opplevd rasisme». «Mener de ble utsatt for rasisme». Små språkvalg, kanskje. Men de gjorde noe med lesningen. De presenterte tvilen før vitnesbyrdet.
Jeg skrev den gangen at man ikke kan starte en samtale om norsk rasisme med premisset om at fenomenets eksistens fortsatt er til forhandling. Det er en forskjell på å utfordre og å så tvil. En vesentlig forskjell mellom journalistikk og en offentlighet som ber svarte og brune nordmenn fortelle om smerten sin, for så å bygge artikkelen på en måte som underminerer den.
Derfor opplever jeg TV 2s dekning som et fremskritt.
Ikke fordi alle presseetiske spørsmål forsvinner. Ikke fordi skjult opptak plutselig er uproblematisk. Men fordi redaksjonen har gjort en prioritering som norsk presse ikke alltid har gjort: De har vurdert rasistiske uttalelser fra en person nær politisk makt som et forhold av offentlig interesse. De har ikke først og fremst beskyttet avsenderens mulighet til å forklare seg bort. De har beskyttet offentlighetens rett til å vite.
Det er en forskyvning.
Og den er viktig.
For lenge har mye av norsk offentlighet vært mer varsom med avsenderen som sier noe rasistisk, enn mottagerne som må leve med konsekvensene av at slike holdninger finnes. Vi har hatt en offentlighet der promille, humor, intensjon, kontekst, sosial setting og «han er egentlig en hyggelig fyr» ofte har fått større plass enn mottagernes erfaringer. Det er som om spørsmålet alltid blir: Hvordan kan vi forstå avsenderen mildest mulig? Sjeldnere: Hva gjør dette med dem som hører det?
I den forstand er denne saken også post-MeToo, for offentligheten har lært noe viktig om makt. Vi er blitt mindre villige til å la status, rolle, nettverk, alkohol og etterpåklokskap fungere som frikort. Vi har lært at det som skjer i sosiale rom, også kan være politisk relevant, særlig når de som snakker, har makt eller tilgang til makt. Alle vet egentlig at journalister alltid er på jobb. Og alle vet at politikere og politiske rådgivere ikke slutter å være maktpersoner idet de går inn på en bar.
Det betyr ikke at alt skal publiseres. Det betyr ikke at enhver privat replikk er et offentlig anliggende. Men det betyr at vi må tåle å stille et ubehagelig spørsmål: Når en rådgiver i Norges største parti sier at pakistanere er «minusvarianter» og helst ikke bør få flere barn, er det da mest alvorlige virkelig at journalistene dokumenterte det?
Det var derfor jeg reagerte da Elin Ørjasæter på Debatten sa at dette er «en typisk personalsak», og at TV 2s publisering er «skammelig». Jeg opplever nesten det motsatte. Jeg opplever at saken viser en presse som i større grad enn før forstår at rasisme ikke bare er en privat stygghet, men et offentlig problem. En presse som ikke lar den som rammes, stå alene med bevisbyrden. En presse som skjønner at det ikke nødvendigvis er nøytralt å la være å publisere.
Og TV 2 har faktisk redegjort for vurderingene sine: De har sagt at journalistene hadde presentert seg, at opptakene ble gjort spontant da utsagnene kom, og at de ikke så noen annen måte å dokumentere holdningene på. Nyhetsredaktør Karianne Solbrække har også sagt at TV 2 ikke kan skjerme en maktperson når ytringene vurderes som så ekstreme, heller ikke når de er sagt under alkoholpåvirkning.
Jeg synes det er både riktig og viktig.
For det finnes en type presseetisk varsomhet som er nødvendig. Og så finnes det en annen type varsomhet som i praksis blir en beskyttelse av makt. Når rasisme alltid må bevises utover enhver tvil, mens bortforklaringene får komme først, er det ikke nøytralitet. Det er et valg. Når journalister stiller hardere spørsmål til dokumentasjonen enn til menneskesynet som dokumenteres, er det også et valg.
Derfor er jeg takknemlig for at TV 2 valgte annerledes.
De valgte å si at dette angår offentligheten. At rasisme fra en person nær politisk makt ikke bare er en pinlig personalsak. At mottagerne av slike utsagn, de som igjen må lese at deres familier og barn omtales som et problem, også må tas på alvor av pressen.
Det er et fremskritt. Ikke fordi norsk presse nå er ferdig utlært. Ikke fordi alle metodevalg i saken er uproblematiske. Men fordi fokuset har flyttet seg. Fra å beskytte avsenderen av rasisme mot konsekvensene av egne ord, til å ta mottagerne, erfaringene og samfunnsskaden på alvor.
Det har ikke alltid vært slik. Det bør vi anerkjenne som et faktisk fremskritt, og berømme det.
Teksten er først publisert på Sumaya Jirde Alis Facebook-side.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
