Det er i det kontinuerlige kliniske arbeidet at gode beslutninger tas – ikke i faste posisjoner.
Professor Arnstein Mykletun etterlyser en mer nysgjerrig mellomposisjon i debatten om kjønnsinkongruens og uttrykker bekymring for at klinikere flagger tydelige standpunkter. Det er et viktig og sympatisk anliggende. Samtidig kan beskrivelsen av feltet som en motsetning mellom «liberale» og «restriktive» posisjoner bidra til å forenkle en kompleks faglig diskusjon.
Fra et klinisk ståsted oppleves dette annerledes i praksis. Uenigheten handler i stor grad om hvordan et begrenset og til dels motstridende kunnskapsgrunnlag skal forstås og omsettes i praksis for en sammensatt pasientgruppe. Arbeidet består ikke i å innta en posisjon, men i å møte barn og unge, følge dem over tid og gjøre løpende vurderinger i tverrfaglige team. Vurderingene innebærer kontinuerlige avveininger mellom lindring av plager, usikkerhet om effekt og mulige bivirkninger, med barnets beste som overordnet ramme.
I en offentlig debatt kan klinikere likevel lett bli plassert i slike posisjoner. Det er sjelden en intensjon, og det står ofte i kontrast til det kliniske arbeidet, hvor nettopp tvil, avveiing og justering underveis er en del av praksis.
Klinisk arbeid er å gjøre vurderinger under usikkerhet og justere dem fortløpende i møte med den enkelte pasient. Dette er ikke et fravær av standpunkt, men en forutsetning for forsvarlig praksis.
Den finske studien (Ruuska et al.) har utløst flere faglige innlegg i Aftenposten etter Synnøve Vereide Trampes kommentar. Det viser at den reiser viktige spørsmål. Slik uenighet er ikke et problem, men en forutsetning for faglig utvikling.
Det er i dette kontinuerlige kliniske arbeidet at gode beslutninger tas – ikke i faste posisjoner.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
