Uten endringer kan vi risikere at slike branner blir den nye normalen

Fem svakheter har bidratt til situasjonen vi er i.

La meg begynne med å slå fast at dette ikke er normalt. Likevel skjer det stadig oftere at branner sprer seg raskt.

Den som følger med på nyhetsbildet, ser jevnlig meldinger om brann i en leilighet eller bolig der hele rekken eller blokken står i brann når brannvesenet kommer frem.

Det første vi må forstå, er at et slikt brannforløp ikke skal skje. Både byggereglene og lovverket som gjelder for bygninger i Norge, er utformet for å hindre at én brann sprer seg raskt til en hel rekke eller blokk.

Mange peker på tørt og varmt vær, vindkast, fortetting, eldre bebyggelse og svak vannforsyning. Dette kan ha hatt betydning.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har varslet av de vil sørge for en grundig evaluering av brannen i Krokstadelva for å finne ut hvorfor den fikk et så stort omfang, og hva som kan gjøres for å forebygge lignende hendelser.

Med min bakgrunn som branningeniør, mangeårig styremedlem og tidligere faglig leder i Brannfaglig Fellesorganisasjon, og nå som høyskolelærer i faget «Brannsikkerhet i eksisterende bygg» ved Høgskulen på Vestlandet, vil jeg peke på fem underliggende forhold.

De kan ha bidratt til situasjonen vi er i. Uten endringer vil vi kunne risikere at slike branner blir den nye normalen.

1. Vi har ikke tilpasset oss endringene godt nok

Det snakkes mye om klimaendringer, og det er en viktig del av bildet. Naturkreftene, særlig vinden, har alltid vært en utfordring ved brann. Mange historiske bybranner har oppstått eller fått stort omfang under sterk vind. Nyere eksempler er brannene i Lærdal og Flatanger i 2014.

Det snakkes mindre om en annen omfattende samfunnsendring: overgangen fra landbrukssamfunn til bysamfunn.

På mange bilder av norske byer fra begynnelsen av 1900-tallet ser man få trær. Husdyr beitet i områdene rundt byene, og ved og annet brennbart materiale ble samlet inn og brukt til oppvarming. Senere har myndighetene aktivt oppmuntret til beplantning. Resultatet er at skog, vegetasjon og bebyggelse mange steder har vokst sammen.

Denne utviklingen, kombinert med en strategi om å slukke skogbranner så raskt som mulig, kan skape store problemer.

Brann er en naturlig del av mange økosystemer. Etter en skogbrann kan det oppstå naturlige branngater som reduserer faren for ny, omfattende brann i flere tiår. Når mindre branner konsekvent slukkes, også på tidspunkter når bakken er våt og forholdene er kontrollerbare, hoper det seg opp stadig mer brennbart materiale.

Til slutt kan mengden bli så stor at selv en omfattende slukkeinnsats får begrenset effekt.

Erfaringene fra andre deler av verden viser hva som kan skje når skogbranner beveger seg inn mot byer og tettsteder. Når røyken har lagt seg, kan hele lokalsamfunn være borte.

2. Kontrollen av brannsikkerheten er for begrenset

Historisk har byggereglene vært et sentralt virkemiddel for å sikre brannsikkerheten.

Frem til slutten av 1990-årene godkjente bygningsmyndighetene byggesøknader og utstedte bruks- og ferdigattester etter inspeksjoner. Deretter gikk man over til et system der aktørene selv fikk ansvarsrett og leverte erklæringer om at kravene var oppfylt. Kommunen fikk en tilsynsrolle.

Samtidig ble brannsikkerhet ikke definert som et viktig og kritisk område etter plan- og bygningsregelverket. Slike områder skal underlegges uavhengig kontroll.

Det stilles for eksempel krav om uavhengig kontroll av fuktsikring i våtrom og lufttetthet i boliger. Det har derimot ikke vært et generelt krav om uavhengig kontroll av prosjektering og utførelse innen brannsikkerhet.

Dette gjelder både den overordnede branntekniske prosjekteringen, gjerne samlet i et brannkonsept, og mer detaljerte områder som brannalarm, slukkeanlegg og ledesystemer.

Etter 21 år i bransjen har jeg ennå til gode å gjennomføre en brannteknisk tilstandsvurdering uten å finne alvorlige avvik.

3. Dagens bygninger kontrolleres for dårlig

En gjennomgående utfordring i mange bygninger er branntekniske feil, blant annet mangelfulle brannskiller.

Et brannskille skal hindre at brannen sprer seg fra én branncelle til en annen i et bestemt tidsrom. Minstekravet er ofte 30 minutter. Jo høyere og mer komplisert bygningen er, desto strengere er kravene til brannmotstand.

I et rekkehus med fire boligenheter skal brannen derfor ikke kunne spre seg uhindret fra den ene enden til den andre på få minutter. Beredskapen i brannvesenet er dimensjonert ut fra at bygningenes brannsikring fungerer som forutsatt.

Når en hel rekke eller bygning står i brann etter kort tid, er det et tydelig tegn på at noe er alvorlig galt.

Bygninger som er oppført etter eldre regler, skal i mange tilfeller oppgraderes til et nærmere angitt sikkerhetsnivå. Likevel får det ofte få eller ingen konsekvenser dersom dette ikke er gjort, eller dersom eieren ikke kan dokumentere at for eksempel brannskillene er i orden.

Myndighetene krever tilstandsvurdering ved salg av bolig, men brannsikkerhet er ikke en sentral del av denne vurderingen. Det er et paradoks.

4. Det stilles for svake krav til kompetanse

På flere brannfaglige områder finnes det i dag ikke tydelige krav til formell utdanning.

På andre områder er vi opptatt av at den som utfører arbeidet, skal ha nødvendig kompetanse og erfaring. Det gjelder enten bilen skal repareres eller håret klippes. Men innenfor deler av brannfaget har vi ikke tilsvarende krav.

I 2016 ble det forsøkt innført tydeligere formalkrav til utdanning. Bransjene var imidlertid ikke tilstrekkelig involvert i prosessen. Da det nærmest over natten ble stilt krav om dokumentert kompetanse helt opp på masternivå for enkelte posisjoner, var mange virksomheter ikke forberedt.

Innvendingene ble hørt. Men i stedet for en gradvis innføring ble kravene utsatt. Siden er utsettelsen blitt forlenget flere ganger, senest til 1. juli 2027.

Signalet som sendes, er at kompetansekravene likevel ikke er så viktige.

5. Vi mangler vilje til å lære

Den største brannkatastrofen i Norge målt i antall omkomne var brannen i Grue kirke i 1822, der 116 mennesker mistet livet.

Den offentlige undersøkelsen førte blant annet til endringer i hvordan rømningsdører skulle utformes. Dører skulle slå ut i rømningsretningen, ikke innover slik de gjorde i kirken.

Det trengs flere brede, offentlige utredninger av større branner.

Myndighetene har gitt føringer for behandlingen av brannsaker, men vi trenger undersøkelser som ikke bare fastslår hvor og hvordan brannen oppsto. De må også undersøke hvorfor brannen fikk det omfanget den fikk, hvorfor sikkerhetssystemene sviktet, og hvilke endringer som må gjennomføres for å hindre at det skjer igjen.

Sikkerhet er et myndighetsansvar.

Brannsikkerhet er ikke summen av enkeltstående tiltak. Den avgjøres i stor grad av det svakeste leddet. I dag har vi flere svake ledd, og mange av dem kan føres tilbake til myndighetenes prioriteringer og regelverk.

Spørsmålet er om vi vil rette opp svakhetene nå, eller akseptere at branner som den i Krokstadelva blir den nye normalen.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no