Man tier – helt til man innser at man har vært taus for lenge.
«Må jeg være utbrent for å få hjelp?» Det er et spørsmål som har opptatt hodet mitt i det siste.
Da jeg var 18 år, fikk jeg en livsomveltende beskjed: Pappa hadde fått kreft. Tiden som skulle gå til russetid, eksamener, moro og feiring, ble raskt fylt med komplekse oppgaver som medisinering, koordinering, tilrettelegging og i verste fall død.
Som pårørende og datter i en slik situasjon går man automatisk inn i en rolle der man bare vil hjelpe. Det er tross alt ikke deg det er synd på. Det finnes noe mye vondere, større og mer alvorlig: den syke. Du utvikler en slags skam for å si at du har det dårlig, for i det store bildet føles det uviktig. Det føles skammelig å sette seg selv i sentrum for noe som har røtter i noe så mye dypere.
Derfor tier man – helt til man innser at man har vært taus for lenge. Tausheten har sin pris.
Etter utallige møter med palliativt team, hjemmesykepleiere, leger, kreftkoordinatorer, kirurger, innleggelse etter innleggelse, legevakt, sykehus, behandlinger og akuttmottak, sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvorfor er det ingen som spør om det går bra?
Alle vet tilsynelatende at situasjonen er belastende, likevel sier ingen noe. Unnlater vi å snakke om det fordi det er så åpenlyst? Er det slik vi kollektivt tenker – at situasjonen taler for seg selv?
I løpet av disse to årene har jeg fått ett eneste tilbud: «Du kan ringe meg her hvis det skulle være noe», sa vedkommende og ga meg et kontaktkort. Det holder ikke.
Det må settes mer fokus på blindsonen mellom den syke og den pårørende. Med riktig hjelp kan vi hjelpe mer. Dette er ikke bare effektivt for helsevesenet, men også helt essensielt for å redusere konsekvensene av noe som allerede koster så mye som menneske: å se noen man er så glad i, falle sammen.
Det må skje et skifte fra «du kan få hjelp» til «du skal få hjelp»
Det må skje et skifte fra «du kan få hjelp» til «du skal få hjelp».
I en slik situasjon er man allerede ekstremt sårbar, og da burde det ikke falle flere administrative oppgaver på den utsatte. Den manglende, proaktive hjelpen må settes søkelys på. Det må være et større ønske fra systemet om å gi informasjon, uavhengig av om man etterspør det eller ikke. Det må bli tatt grep på vegne av de pårørende, ikke etter krav fra de pårørende.
I dag er jeg 21 år, og etter flere år som pårørende har jeg lært én ting:
Ingen skal måtte bli utbrent før de blir sett. Hjelpen må komme før det er for sent.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
