En finsk studie tolkes for vidt og formidles for unyansert.
Aftenpostens kommentator Synnøve Vereide Trampe formidler 15. april dessverre en upresis tolkning av den mye omtalte finske studien om psykisk helse hos transpersoner i Finland. Det er forståelig, fordi jeg oppfatter det slik at artikkelforfatterne selv overdriver egne funn, men det er svært uheldig at dette formidles videre uten kritiske kommentarer.
Med forbehold om at jeg ikke har hatt tid til en grundig analyse, har jeg vanskelig for å se særlig mer enn at forskerne har vist at en sårbar gruppe unge mennesker som gjennomgår grundig psykiatrisk kartlegging og screening, oftere blir henvist til psykiatrien enn andre. Det er et ganske opplagt funn.
Analysene gir overhodet ikke mulighet til å vurdere forekomst eller alvorsgrad av psykisk sykdom hos ungdom som gjennomgår kjønnsbekreftende behandling, sammenlignet med ungdom som ikke gjør det.
Det at A har vært til timer hos spesialisthelsetjenesten, er i denne artikkelen nok til at A antas å ha «alvorlig psykiatrisk morbiditet», om hen har det eller ikke
La meg illustrere dette med et par eksempler: En tidligere frisk 18-åring, la oss kalle hen A, oppsøker en av de to finske klinikkene for utredning av kjønnsinkongruens. Som del av utredningen gjøres det psykiatriske kartlegginger, som avdekker mistanke om ADHD. Ungdommen anbefales videre oppfølging og behandling for dette, samtidig som hen får kjønnsbekreftende behandling. Ungdom A vil havne i den gruppen som gjennomgår kjønnsbekreftende behandling og tilsynelatende utvikler det forfatterne omtaler som «alvorlig psykiatrisk morbiditet».
Enda viktigere: Ungdom A vil havne i denne gruppen uansett om hen får en ADHD-diagnose eller ikke. Det at A har vært til timer hos spesialisthelsetjenesten, er i denne artikkelen nok til at A antas å ha «alvorlig psykiatrisk morbiditet». Det at kjønnsbekreftende behandling naturligvis ikke forventes å påvirke en ADHD-diagnose, blir heller ikke tatt hensyn til.
Et eksempel til: Ungdom B oppsøker utredning for kjønnsinkongruens og får to år senere en behandlingstrengende depresjon. Utredningen for kjønnsinkongruens trekker ut i tid, eller hen vil gjerne vente litt selv, og hen begynner kjønnsbekreftende behandling først når det har gått tre år, når hen er frisk fra depresjonen. Ungdom B vil også havne i gruppen som gjennomgår kjønnsbekreftende behandling og tilsynelatende utvikler «alvorlig psykiatrisk morbiditet».
Som man ser, er studien lite egnet til å si noe om hvilken betydning kjønnsbekreftende behandling har for psykisk helse. Det er viktig å ta med seg videre.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
