NRK-serien «LIS» treffer fordi den viser øyeblikket vi sluttet å kjenne etter.
Denne helgen hadde NRK-serien «LIS» premiere. Sosiale medier fyltes raskt av helsepersonell som delte serien med samme kommentar: «Jeg kjente meg igjen.»
De fleste peker på det vi allerede har et språk for. Vaktbelastningen. Underbemanningen. Systemet som sliter folk ut. Det er reelle forhold, og de fortjener oppmerksomhet.
Men serien treffer noe dypere enn dette. Den treffer øyeblikket vi sluttet å kjenne etter.
Det mange beskriver når de snakker om «LIS», ligner noe verre enn utbrenthet. Utbrenthet er en slitasje – å gi for mye over for lang tid. Det som skildres her, er erfaringen av å ville gi for deretter å oppdage at det ikke finnes rom for det.
Å se et menneske som trenger deg, og vite at du må gå. Å holde en hånd du egentlig burde holdt litt lenger, og slippe fordi neste oppgave allerede venter.
Å møte lidelse med vilje til å bli – og oppdage at systemet allerede har bestemt at du skal videre.
Det er kollisjonen mellom det som driver deg, og det systemet tillater.
De fleste som går inn i helsevesenet, gjør det ikke av tilfeldige årsaker. De bærer med seg en drivkraft som ofte er taus, men sterk: en vilje til å lindre, til å være til stede, til å bli hos den som har det vanskelig. Når det ikke finnes rom for dette, skjer det noe.
Gradvis. Umerkelig.
Du går inn som ny. Med åpne sanser. Med en kropp som reagerer. Med en uro som er riktig, fordi den betyr at du forstår alvoret.
Så lærer du deg å lukke.
Fordi det er det som gjør det mulig å fortsette. Tårene som kom den første uken, kommer ikke lenger. Reaksjonene flates ut. Du blir mer effektiv. Mer presis. Du fungerer.
Og nettopp derfor er det vanskelig å oppdage hva som samtidig forsvinner.
Det som skjer med den enkelte legen i «LIS», er en konsentrert versjon av noe større.
For dette handler om mer enn helsevesenet. Det handler om hvorfor serien treffer også dem som aldri har stått i en sykehuskorridor.
For de fleste kjenner igjen bevegelsen. Et arbeidsliv som krever mer og gir mindre rom.
Relasjoner som blir kortere og grunnere. En hverdag der vi sklir fra hverandre i små, knapt merkbare steg – og kaller det effektivitet.
«LIS» viser hva det koster å lukke seg inne på et sykehus. Men sykehuset er bare der det synes best. Den samme lukkingen skjer overalt. I klasserommet. I familier. Mellom naboer. Vi organiserer oss bort fra det som tar tid – og dermed også fra det som gjør kontakt mulig. Det som skjer med den enkelte legen i «LIS», er en konsentrert versjon av noe større.
En langsom forskyvning fra å kjenne til å fungere.
Det farligste er kanskje at vi venner oss til ikke å merke hva som går tapt.
En versjon av innlegget ble først publisert i Dagens Medisin.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
