Endelig kan vi spise på Harry Holes stamsted igjen

Snakk til meg!

Restaurant Schrøder er stappfull av Harry Hole-entusiaster som prøver å være morsomme med servitørene. Den kommentaren er de sikkert lei av for lenge siden.

Vi har fått bord rett ved Harry Holes stambord. Derfra nyter vi synet av nymalte lokaler, levende lys og servitører ulastelig antrukket i svart bukse og vest og hvit skjorte.

Schrøder åpnet i Torggata 14 i 1926. 30 år senere flyttet de til nye lokaler i Waldemar Thranes gate, der det fortsatt ligger. De siste årene ble maten gradvis dårligere. Lutefiskopplevelsen vi hadde der før jul, sto til strykkarakter.

Det er ikke mange brune kneiper igjen i Oslo. Olympen har stengt dørene, Dovrehallen har stoppet matserveringen for en stund, og det er lenge siden Ingvar Ambjørnsens Elling spiste flesk og duppe på Valkyrien.

Vi er derfor spente på hva nye Schrøder klarer å trylle frem på kjøkkenet.

Heldigvis har de beholdt mange gamle klassikere og i tillegg tatt frem glemte retter fra tidligere tider. Menyen er gøy lesning med anbefalinger av type vin til maten og beskrivelser av både råvarer og hvor de kommer fra.

Til forrett byr de på alt fra rakfisk og sylte til aspargessuppe og bøkling, men vi starter kvelden med sodd og sild.

Grynsodd kostet 1,30 kroner i 1957, en pris som er økt til 178 kroner i 2026. Sodden har en kraftig, salt og konsentrert smak, med lett sødme fra grynet. Smøraktige biter av reinsdyrtunge blir parret med masse persille og markant smak fra løpstikke.

Akustikken er dessverre fortsatt elendig på det brune spisestedet.

Schrøderpanne til 595 kroner pr. person er husets spesialitet, og servitøren mener bestemt at vi må velge den. Holy moses, så utrolig mye mat.

Pannen er også servert på en smart måte. Formen har bluss under seg, slik at maten holder seg glovarm til vi har spist opp. Pluss også for varme tallerkener.

Vi starter med fet og fermentert surpølse som er laget på innmat fra hode og byggryn. Det er smaksrikt og godt, men ikke noe man spiser mye av. Det er meget fett og mettende. Vossakorven er kraftig på smak og fint krydret. All kjøttmaten ligger dandert oppå en stor mengde surkål og poteter.

Mer fett kommer i form av margben av elg og reinsdyr. Mild viltsmak smelter i munnen, og vi skraper ut godsakene med skje. Det er også gøy at de har reinsdyrrull oppi pannen. En salt, krydret og smaksrik rull. Det er tykke, saftige og salte biter.

Rikelig med søtlig og syrlig surkål med smak av eple og karve er gull til. Vinneren i pannen er den sprengte gåsen. Den er mør, mild og saftig.

Svaret? «Spis kneipp- og knekkebrød, meget grønnsaker og frukt, magert kjøtt og fisk uten smør eller saus.»

Det er heldigvis ikke gjort store endringer med lokalet. Schrøder har beholdt både sjel og sjarm etter en enkel oppussing. De har fortsatt biff på menyen, og indrefileten smaker himmelsk godt. Den er pent stekt, mør og smaksrik, servert med sprø poteter, søt løkkompott og det de kaller gul saus: en syrlig og tykk bearnaise.

Kjøttkaker i brun saus er kanskje stedets beste kjøp. 287 kroner er dyrere enn mange andre steder, men kvaliteten er en helt annen. Grove, saftige og salte, servert med faste, kokte poteter, tyttebær, tykk og sødmefull ertepuré og en klassisk brun saus. Denne porsjonen blir du skikkelig mett av.

Vi avslutter med både brunost og kvæfjordkake til dessert. Begge treffer blink. Mer norsk og tradisjonell mat skal du lete lenge etter. Den mørkebrune, feite og smaksrike brunosten fra Stordalen Gardsbruk smaker som karamell og smelter i munnen.

Kvæfjordkaken, også kalt «verdens beste», er laget på en oppskrift fra Turid Hammerø, gitt til Norsk Ukeblad på 70-tallet. Norges nasjonalkake har «alt». Kremete, sprø, søt og nøttaktig.

Det er en herlig avslutning på et innholdsrikt og godt måltid. Tenk om man hadde gjort det samme med Valkyrien og Dovrehallen.

Mer tradisjonell, norsk mat på Oslos spisesteder er en ønsket utvikling.