Den todelte modellen vi har hatt i den videregående skolen siden 1994, er i ferd med å gå ut på dato. Er tiden moden for å vurdere en tredje vei?
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) og Utdanningsdirektoratet (Udir) varsler den største reformen i videregående opplæring siden 1994. De oppfordrer til innspill og diskusjon.
Min bekymring er at vi står foran store endringsprosesser som vil tappe sektoren for tid og ressurser uten å løse de grunnleggende problemene vi har slitt med over tid.
I stedet for å flikke på fagstruktur og timetall i fagene, slik Udir foreløpig legger opp til, bør vi ta et skritt tilbake og spørre hva videregående opplæring egentlig skal være. Da må vi også tørre å stille spørsmålet om hvorvidt dagens todelte modell har gått ut på dato.
Grunnleggende problemer
I et overordnet perspektiv har den norske modellen for videregående opplæring fungert godt. Men samtidig er det bred enighet om at vi sliter med noen grunnleggende utfordringer:
- Videregående skole er for dårlig tilpasset mangfoldet i elevgruppen, særlig de elevene med svake karakterer fra ungdomsskolen.
- Elevene på studieforberedende blir ikke godt nok studieforberedt, og yrkesfagopplæringen dekker ikke arbeidslivets behov godt nok.
Disse to problemene trekker i hver sin retning. Det første problemet krever at vi tilpasser det faglige innholdet og nivået til elever som har slitt faglig i grunnskolen. Det andre problemet krever derimot at vi skjerper det faglige nivået og tilpasser det til kravene i høyere utdanning og arbeidslivet.
Spørsmålet er om det er mulig å få til begge deler på én gang innenfor dagens todelte modell for videregående.
Uthuling av faglig nivå
Det er legitime grunner til å rydde i fagstrukturen i videregående, slik ministeren og Udir legger opp til. Men det er vanskelig å se at en slik opprydding vil bidra til at elevene som sliter faglig, får et bedre tilpasset tilbud samtidig som vi oppnår en skjerping og tydeliggjøring av de faglige kravene til elevene.
Tvert imot er jeg bekymret for at vi på sikt vil se en uthuling av det faglige nivået. Den ensidige vektleggingen av at flest mulig skal fullføre og bestå, legger allerede et betydelig press på lærernes faglige vurderinger. Presset vil forsterkes av fullføringsreformen fordi hver eneste elev som ikke består, blir en ekstrakostnad for fylkeskommunen. Innenfor dagens todelte modell vil det bli umulig å kombinere en høy fullføringsprosent med et høyt faglig nivå.
«Pose- og sekkmentalitet»
Den norske modellen for videregående opplæring er preget av «pose- og sekkmentalitet» og paradokser. Vi slipper alle inn uten å stille noen faglige krav. Samtidig forventer vi at alle skal komme seg gjennom et relativt trangt faglig nåløye og ut på den andre siden.
Vi erkjenner at videregående opplæring har en avgjørende funksjon som arena for danning, demokratisk beredskap og tilhørighet. Likevel tviholder vi på at opplæringen bare skal dreie seg om forberedelse til høyere utdanning eller å få fagbrev.
Vi gir ungdom tydelige signaler om at de ikke vil klare seg i livet dersom de ikke består yrkesfag eller studieforberedende, selv om vi vet at den todelte strukturen i videregående ikke speiler samfunnet, og at en betydelig andel av jobbene i arbeidsmarkedet hverken krever fagbrev eller høyere utdanning.
Vi er opptatt av at flest mulig skal fullføre, men har rigget en struktur med en rekke snubletråder og blindveier. Enkelte av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene har vag tilknytning til yrkeslivet. I disse programmene er det relativt få som går videre som lærlinger og finner jobber i relevante yrker. Mange av elevene havner i stedet på påbygg. Her er strykprosenten høy for elever som allerede strever i teorifagene. Utsiktene til å fullføre høyere utdanning i etterkant er enda dårligere.
Den tredje veien
Når kunnskapsministeren varsler en større diskusjon om fremtidens videregående, bør vi stille oss spørsmålet om en todelt struktur fortsatt er den beste, eller om tiden er moden for en tredje vei.
En tredje vei kan være et alternativ for dem som trenger et år eller tre for å modnes eller for å styrke de faglige forutsetningene sine, for dem trenger å bygge selvtillit og å føle på mestring, og ikke minst dem som har ekstra behov for trygghet, tilhørighet og struktur.
En tredje vei kan være et alternativ for dem som trenger et år eller tre for å modnes eller for å styrke de faglige forutsetningene sine
Den tredje veien skal ikke være noe blindspor. Den skal være et selvstendig løp som gir vitnemål, men som samtidig gir motivasjon og faglig grunnlag for å gå videre mot yrkes- eller studiekompetanse.
Den tredje veien kan inneholde en blanding av allmenndanning, praktisk opplæring og estetiske fag. Den kan gi smakebiter på yrkesfag og studieforberedende fag og kombinere opplæring i skole med gradvis sterkere tilknytning til arbeidslivet. Det er nærliggende å se for seg et to- eller treårig løp, men med muligheter for overgang til yrkesfag eller studieforberedende etter hvert fullførte år.
Jeg tror en slik tredelt struktur kan bidra til vi lykkes med en studieforberedende og yrkesfaglig opplæring som er mer i tråd med kravene fra høyere utdanning og yrkesliv, samtidig som vi sikrer at hele elevmassen har et tilbud som passer dem, uten mange av dagens snubletråder og blindveier.
Startskuddet er gått for diskusjonene om fremtidens videregående opplæring. Etter min mening bør den tredje veien være en del av debatten.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
