Han fikk stjerner i øynene da han så Olaf Tufte ro inn til OL-gull. Tretten år senere satt Martin Helseth bak barndomshelten under Tokyo-OL.
– En mentor, en sparringpartner, en kompis og et forbilde.
Det var Olaf Tufte for Martin Helseth.
For to uker siden la Helseth ut på en roekspedisjon han hadde brukt to år på å planlegge. Så sent som i mai hadde Tufte hjulpet ham med å få prosjektet ut på vannet.
Helseth og resten av laget hadde kommet seg til Havøysund, et par dagsetapper nord for Tromsø, da beskjeden kom: Den store helten hans var gått bort.
Olaf Tufte døde tirsdag 21. juli av akutt hjertestans. Han ble 50 år og etterlater seg kona Aina og deres to barn.
– Det var rett og slett et sjokk. Det var ikke noe noen hadde ventet. Tankene gikk automatisk til familien hans, sier Helseth til VG.
Fredag klokken 12 begraves Tufte i Horten kirke. Helseth får ikke tatt det siste farvel – fordi han er ute på en ekspedisjon Tufte selv hadde hjulpet ham litt på vei med.
Tufte var selve grunnen til at roingen ble den store overskriften i Helseths liv. Da Helseth så Norges store gullhåp ta sitt andre OL-gull i Beijing i 2008, tente det noe i ham.
Turen gikk til roklubben i Ålesund. Mer skulle ikke til. Han var besatt.
– Jeg har hele tiden hatt ham som mål. Enten det var å klare å slå ham en dag, ro i samme båt som ham eller rett og slett være like kul.
Tretten år senere fulgte Helseth ryggen til sitt store forbilde i den norske dobbeltfireren under Tokyo-OL i 2021. Helseths første OL. Tuftes syvende og siste.
Selv om Tufte hadde rodd store deler av karrieren på egen hånd, var han en god lagspiller, forteller Helseth.
– Så merittert som han var, kunne han i teorien ha hatt et veldig stort ego. Men det hadde han ikke. Han var med på å bygge laget rundt seg. Det var nok en av de beste egenskapene hans – at han så folk.
Den norske båten endte på en skuffende niendeplass. Men det Helseth husker best fra målgangen, er klemmen fra Tufte.
I den norske dobbeltfireren satt Tufte sammen med tre lagkamerater som alle hadde vokst opp med å se ham dominere på vannet. Martin Helseth og Erik Solbakken var 18 år yngre enn ham. Oscar Stabe Helvig var 19.
På papiret var avstanden stor. I båten var den langt mindre.
– Han var på mange måter yngre enn oss alle.
De fire ble en familie litt utenom det vanlige. En rofamilie. Det kunne koke mellom dem det ene øyeblikket, før latteren satt løst i det neste. Tufte beskrev selv dynamikken med et glimt i øyet:
– Målet mitt er at dere hater meg underveis og elsker meg til slutt, sa Tufte i TV 2-serien «Tufte» i 2020.
Bak humoren lå et alvor. Tufte snakket flere ganger om ansvaret han følte for de yngre lagkameratene og hvor sterkt han ønsket at de skulle lykkes.
Det var særlig Tuftes arbeidsmoral som Helseth beundret. Han forteller at Tufte aldri stilte krav til andre som han ikke også stilte til seg selv. Han turte å sette seg hårete mål, arbeide mot dem over lang tid og analysere seg selv hardt underveis.
Som roer var han kompromissløs i valgene han mente kunne gjøre ham bedre. For de yngre lagkameratene ble han et levende bilde på hva som kreves for å prestere på det høyeste nivået.
Likevel er ikke kompromissløsheten det første Helseth trekker fram når han skal beskrive mannen bak idrettshelten. Det er varmen. Tufte stilte alltid opp for dem som ville noe.
– Så lenge man viste vilje, var han veldig giret på å hjelpe, enten det var kompisene hans på 60 pluss eller en ung nykommer som var helt fersk. Så lenge han så et potensial eller i det minste et ønske om å bli bedre, hjalp og støttet han dem.
For Helseth strekker lidenskapen for roing seg helt ned til underlaget båten glir over. Å ta vare på havet har lenge vært en av Helseths store hjertesaker.
«Mr. Plastic Pledge», kalte Tufte ham.
Under roekspedisjonen Nordic Endeavour skal Helseth og tre andre etter planen ro 3000 kilometer i havrobåt fra Kirkenes til Oslo i løpet av seks uker. Underveis skal de rydde marint avfall. To ror mens to hviler. Annenhver time bytter de. Døgnet rundt.
Sist Helseth så Tufte, var i forbindelse med en testtur fra Oslo til Horten og tilbake. Da Helseth i mai sendte ham en melding og fortalte om turen, var mannen som virket å ha flere timer i døgnet enn alle andre, ikke vond å be.
– Da kom han ned på havnen, hjalp oss med å ordne og styre med båten, kjørte oss til butikken og kom med tips og råd. Selv om vi ikke hadde sett hverandre på en stund, var det som å plukke opp tråden akkurat der vi slapp. Vi fikk også noen seter av ham. Det er dem vi nå sitter på mens vi ror døgnet rundt. Så på en måte har han blitt en liten, fin del av prosjektet vårt også.
– Det var veldig fint. Det ble vårt siste møte.
Sjokket sitter fortsatt i kroppen. Det vil ta tid å ta inn at han faktisk er borte, forteller Helseth.
Mens årene går i velkjente tak langs kysten, går tankene stadig tilbake til mannen han kjente ryggen til så godt. Mannen han delte båt med i mange år.
Mannen han en gang så ta OL-gull på TV. Helten. Forbildet. Ikonet. Senere mentoren. Lagkameraten. Den gode vennen.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
