Søndag går rundt 2,5 millioner armenere til urnene i et parlamentsvalg som også er viktig for Norge.
Mens blikket vårt er låst på Ukraina, gjør et lite land i Sør-Kaukasus noe svært få av Russlands gamle naboland har våget: Armenia river seg løs fra Moskva. Spørsmålet er om det kan vare. For et land vi knapt tenker på, står det overraskende mye på spill.
Valget koker ned til ett spørsmål: Skal Armenia fortsette veien ut av Russlands skygge, eller la seg trekke inn igjen? Statsminister Nikol Pasjinjan leder an i forsøket på det første.
Mot seg har han en underlig allianse av gammel, korrupt og temmelig prorussisk elite – ekspresident Robert Kotsjarjan og den russisk-armenske milliardæren Samvel Karapetjan – og et Russland som hverken er nøytralt eller blygt: Kreml støtter opposisjonen åpent og straffer Jerevan med importnekt på armenske blomster, konjakk og vin.
Subtilt er det ikke. Utfallet er ikke gitt, men Pasjinjan er favoritt. Selv om rundt 60 prosent mistror både regjering og opposisjon, er ingen utfordrer i nærheten av ham.
Da garantisten sviktet
Hvordan havnet Armenia her? To ting har alltid styrt armensk sikkerhetspolitikk: fiendene og geografien. Inneklemt mellom Aserbajdsjan og Tyrkia har Russland siden uavhengigheten i 1991 vært selve livsforsikringen.
Storebroren har militærbase i Gjumri, begge landene er medlemmer i forsvarsalliansen CSTO (regionens svar på Nato), og Russland ble oppfattet som garantisten for å holde et lite, innesperret land i live.
Men så kom oppgjørets time. Da Aserbajdsjan gikk til angrep for å ta tilbake den armenske enklaven Karabakh, satt Russland på hendene. Moskva avfeide det som Aserbajdsjans interne anliggende – Karabakh lå jo folkerettslig i Aserbajdsjan, utenfor CSTOs forpliktelser.
Men hjelpen uteble også da aserbajdsjanske styrker gikk løs på selve Armenia, og Jerevan påkalte CSTOs forsvarsgaranti. Lærdommen var brutal: En alliert som ikke stiller opp når det gjelder, er ikke verdt papiret avtalen er skrevet på.
Pasjinjan trakk konsekvensen. Armenia har frosset CSTO-medlemskapet og isteden holdt militærøvelser med amerikanske soldater og innledet en tilnærming til EU. Og mest oppsiktsvekkende: Landet har sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolen – den samme som har utstedt arrestordre på Putin – noe som egentlig er utenkelig for en gammel russisk klientstat.
Armenerne følger etter: Der over 80 prosent en gang så Russland som en venn, er andelen nå nede i rundt 35 prosent.
Verden, ikke Vesten
Men dette er ingen «vestvending». Armenia snur seg ikke mot Vesten, men mot verden – og våpenkjøpene forteller hele historien.
Der Russland for et tiår siden sto for rundt 94 prosent av armenske våpenkjøp, er andelen i dag nede i 10 prosent. Største leverandør er nå India – ikke akkurat et Nato-prosjekt – mens Frankrike sender radarer og artilleri.
Pasjinjan satser rett og slett ikke alt på én upålitelig russisk gamp, men skaffer seg flere hester i stallen. Og dermed får Armenia noe landet har manglet: en forhandlingsposisjon overfor Moskva.
Et mønster i nabolaget
I Russlands gamle bakgård er det tendenser til at det russiske grepet løsner. I Moldova vant de vestvendte tross russiske påvirkningsforsøk, Aserbajdsjan holder Moskva på armlengdes avstand, og det lydige Georgia viser hva føyelighet er verdt – nemlig lite, for Moskva blir aldri fornøyd. Paradokset er til å ta og føle på: Putins invasjon av Ukraina skulle spikre nærområdene fast til Russland, men har i stedet dyttet det ene landet etter det andre vekk.
Putins invasjon av Ukraina skulle spikre nærområdene fast til Russland, men har i stedet dyttet det ene landet etter det andre vekk
For dette er kjernen. I sitt utenrikspolitiske konsept fra 2023 kaller Russland de gamle sovjetrepublikkene «det nære utland» – land som i Moskvas øyne strengt tatt ikke er ordentlig utland med egen eksistensrett.
De får gjerne knytte seg tettere til Russland, men ikke til noen andre. Stadig flere av dem nekter imidlertid å være «postsovjetiske» fotnoter – de er selvstendige stater med egne interesser og oppfører seg deretter.
Hva betyr det for Norge?
Armenia er i ferd med å bli akkurat den typen partner Europa trenger flere av. I mai var Jerevan vertskap for toppmøtet i Det europeiske politiske fellesskapet – for første gang i Sør-Kaukasus – og i oktober er byen vert for FNs naturtoppmøte COP17.
Vinner de prorussiske kreftene søndag, kan mye av dette settes i revers
Et lite land har gjort seg til en medspiller på de arenaene Norge er helt avhengig av. Vinner de prorussiske kreftene søndag, kan mye av dette settes i revers. Moskva er derfor alt annet enn en likegyldig tilskuer.
Så er det freden: Et rammeverk ble meglet frem i Washington i fjor, og en varig avtale med Aserbajdsjan kan åpne grenser som har vært stengt i tiår – også mot Nato-landet Tyrkia. Lykkes det, mister Russland rollen som regionens uunnværlige megler. Og takk for det.
Til slutt: Putin er 73 år. Hva slags Russland som kommer etter ham, aner ingen – men Armenia har alt begynt å innrette seg på at svaret er usikkert. Vi kan ikke ønske oss annet enn at Russland en dag blir fritt og demokratisk.
Inntil da får vi unne oss hvert tilbakeslag som regimet der påføres – og søndagens valg kan bli ett av dem.
Pål Wilter Skedsmo er seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt, Senter for geopolitikk.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
