Norsk mellom- og langdistanse er i krise – evner ledelsen å fikse den?

Dette er ikke en spissformulering. Det er en diagnose.

Norsk mellom- og langdistanse er ikke i verdenstoppen. Det fremstår kanskje slik, men det skyldes i all hovedsak tre brødre fra Sandnes – Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen – og til dels Narve Gilje Nordås. Uten disse ville nivået vært ordinært, ingenting annet.

Dette er ikke en spissformulering. Det er en diagnose.

Kompetansegapet ingen vil snakke om

Den største utfordringen er ikke mangel på talent, for det er ikke slik at våre utholdenhetsgener har forsvunnet de siste tiårene. Vi hevder oss internasjonalt i sykkel, triatlon og på ski med og uten børse.

Norsk friidretts største utfordring er at vi ikke evner å trene og videreutvikle talentene våre på en optimal måte. Med andre ord mangler vi trenerkompetanse på toppnivå. På mellom- og langdistanse er miljøene tynne, fragmenterte og i for liten grad kunnskapsdrevne.

Resultatene lyver ikke.

Det er umulig å ignorere historien

Grete Waitz løp 1500 meter på 4.00,55 for – hold dere fast – 48 år siden. En tid helt i verdenstoppen den gang. Hun var ikke profesjonell. Hun jobbet fulltid. Hun hadde ikke supersko med karbonplater, ikke moderne ernæringsprotokoller, heller ikke tilgang til Maurten Bicarb (bikarbonat for trening og konkurranse). Hun trente heller ikke etter det som i dag fremheves som gullstandarden: systematisk terskeltrening. Likevel løp hun langt raskere enn dagens norske toppnivå.

Internasjonalt har utviklingen vært brutal: forbedringer på over ti sekunder på samme distanse. I Norge? Vi har gått bakover. De beste norske kvinnene ligger 8–10 sekunder bak nivået fra 1970- og 80-tallet.

Til sommeren feirer også Ingrid Kristiansens legendariske verdensrekord på 10.000 meter 40 år. Med tiden 30.13,74 ville de beste av dagens norske utøvere blitt tatt igjen med to runder!

Det er ikke bare stagnasjon, det er tilbakegang.

På herresiden er det dessverre ikke mye bedre. På 5000 meter under NM i 1988 måtte man løpe på 13.36 for å få medalje, en tid bare en håndfull norske utøvere er kapable til i dag. Hvordan er det mulig? Og hvem har ansvaret?

Myten om «den norske modellen»

Samtidig pågår en nærmest parodisk debatt mellom trener Gjert Ingebrigtsen og tidligere utøver Marius Bakken om hvem av dem som er opphavsmann til det vi kjenner som «den norske modellen» og dobbel terskel. Det er blamerende for dem begge.

For de som faktisk kjenner historien, er det åpenbart at treneren Frank Evertsen var blant de første som systematiserte terskeltreningterskeltreningÅ løpe på terskelintensitet, som er den høyeste intensiteten du kan opprettholde uten å bli utmattet. (to doble økter i uken) med vitenskapelig forankring og streng intensitetskontroll ved hjelp av laktatmålinger. Dette er ikke noe man bare prøver og feiler seg frem til i et parkeringshus i Sandnes. Det krever solid innsikt i og erfaring fra både utøver- og trenersiden, og det er helt avgjørende med stor kunnskap om kroppens fysiologi.

Evertsen var også en foregangsmann for høydetrening, etter mange år i Kenya tidlig på 1990-tallet (VG, 5. august 1995). Alt dette er fremdeles kjerneingrediensene i den «modellen» alle i Norge trener etter. Det er ikke kontroversielt – det er dokumenterbart.

Sett i lys av diskusjonen i mediene i dag er det forunderlig at Bakken ser ut til å ha glemt uttalelser han kom med i Youtube-videoen «The hunt for the Kenyans». Der snakker han om samarbeidet med Evertsen og sier at det er «et strengt treningsregime som han står bak». Bakkens behov for å vise at han har lært opp Ingebrigtsen, får derfor en kjip bismak når han selv ikke har integritet nok til å si hvem han selv har gått i lære hos.

Det relevante spørsmålet er uansett ikke hvem som fant opp modellen hele Norge nå trener etter. Spørsmålet er hvorfor den ikke er gjennomført bedre og mer konsekvent i norsk friidrett slik at nye generasjoner med utøvere kan prestere på internasjonalt elitenivå. Det forundrer meg at mange tror de blir like gode som Jakob Ingebrigtsen bare de kopierer øktene og løper like fort som ham på trening.

På toppen er det ironisk at vår «norske modell» kopieres og brukes av flere og flere av Ingebrigtsen-brødrenes konkurrenter, med langt større hell og presisjon enn her hjemme. Hvordan er det mulig?

Fra utøver til trener – en krevende overgang

Det finnes en seiglivet forestilling i norsk friidrett om at gode utøvere automatisk blir gode trenere. Historien, på tvers av idretter, viser det motsatte. Overgangen er krevende og suksessraten lav. Det samme gjelder foreldretreneren som følger opp egne barn i oppveksten, men mangler kompetansen til å fortsette utviklingen. Eksemplene er mange også i Norge.

Med all den kompetansen Marius Bakken besitter, er det legitimt å spørre hvorfor kunnskapsoverføringen ikke har vært større – og hvorfor er ikke utøveren Bakken hjalp med trening, blitt noe bedre? Hvorfor har ikke Bakken gitt noe mer tilbake til miljøet som hjalp ham selv opp og frem? Det er ubehagelige spørsmål. Men de er nødvendige.

Talent er ikke nok

Det er ingen kunst å utvikle utholdenhet hos unge utøvere, det er bare snakk om å gi dem stort nok treningsvolum. Utfordringen er hvordan man skal løfte disse utøverne opp på internasjonalt nivå. For medaljer i ungdomsmesterskap er irrelevante hvis de ikke konverteres til prestasjoner på seniornivå. Internasjonal toppidrett belønner ikke potensial.

Med dagens kunnskapsnivå om trening, utstyr og ernæring burde kurven peke én vei: opp. Når den ikke gjør det, er det ikke fordi fysiologien har endret seg. Det er fordi systemene, strukturene og kunnskapen i klubb og forbund svikter utøverne.

Jeg tror dagens unge utøvere er seriøse og villige til å legge ned jobben som kreves, men det er svært bekymringsfullt at vi på et par generasjoner omtrent ikke evner å bli bedre.

Som den legendariske treneren Arthur Lydiard sa: «Champions are everywhere. You just need to train them right.»

Så hva nå?

Mange ubehagelige spørsmål melder seg. Dette er realiteten generalsekretær i Norges Friidrettsforbund Ronny Nilsen og norsk friidrett må forholde seg til når ny sportssjef skal ansettes:

Hvordan skal trenerkompetansen heves systematisk – ikke individuelt?

Hvordan skal kunnskap faktisk deles, ikke monopoliseres?

Hvordan skal Norge gå fra enkeltutøvere i verdensklasse til et bærekraftig prestasjonsmiljø?

For dette handler ikke om én ansettelse. Det handler om retning.

Norsk friidrett står ved en terskel. Spørsmålet er om man evner å holde seg på riktig side av den – eller om man blir stående og diskutere hvem som først oppdaget den.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no